hits

MONSTERSNUPP

Autisme,-en vond oppreisning.

  • Publisert: 19.10.2018, 23:43
  • Kategori: Personal
  • Det har vært stille fra monstersnupp,-men ikke stille i monstersnupps verden.

    Det har vært et øredøvende kaos ingen andre kan høre,-følelser man ikke kan dele fordi de simpelthen ikke kan beskrives.

    Jeg har alltid sagt at det å skrive er terapeutisk,-å se egne tanker på papiret er forløsende og setter igang tankerekker som er produktive,-man får lettere perspektiv og også noen ganger tilbakemeldinger som gir kurs mot noe konstruktivt.

    Alikevel er dette noe av det vanskeligste jeg har opplevd fordi det er så eitrende vondt samtidig som det er så ufattelig godt,-jeg vet ikke om jeg er lettet eller bare veldig lei meg.

    Jeg vil anta at alle foreldre som har vært i denne situasjonen kan relatere,-men følelsen av å være alene er alikevel overhengende.

    Min lille solstråle kom til verden tre måneder for tidlig og vi var mer enn forberedt på komplikasjoner,-men hun utviklet seg normalt og var aldri syk,-det eneste som skillte seg ut var at hun ikke virket særlig interessert i barn eller andre mennesker for den saks skyld.

    Språket ble vurdert som manglende og umodent,-men hjemme snakket hun noen ganger som en foss.

    Ped.leder i barnehagen hennes serverte den ene testen etter den andre og påpekte at hun feilet grovt,-de var bekymret for at hun ikke søkte blikkontakt,-svarte på spørsmål eller ville delta i hverken samtaler eller noe sosialt.

    Jeg husker jeg sa at hun ble jo født så tidlig,-kan det være en årsak ?

    Leder svarte med å fortelle om sine tvillingsønner som også var premature men alikevel var langt fremskreden i all slags utvikling,-og slang også på en oppfordring om at jeg måtte snakke mer MED henne og ikke TIL henne.

    Jeg tror jeg gråt i to dager over den følelsen den samtalen ga meg,-er jeg virkelig en så dårlig mor at jeg har gjort barnet mitt utviklingshemmet ?

    Samtidig har jeg jo andre barn som har utvist utmerkede evner i både språk og sosial atferd,-er det da mulig at jeg har "ødelagt"denne ene ungen ?

    Jeg tok med jentungen til en atferdsspesialist fordi barnehagen insinuerte at hennes atferd kunne relateres til frykt for mor og manglende emosjonell kontakt med mor,-de spurte også direkte om vi hadde problemer med vold og rus i hjemmet.

    Hans konklusjon var at de i alle fall ikke var grunn til bekymring for vårt forhold,-det ble dokumentert at hun søkte til meg for bekreftelse,-trøst og nærhet og at vår relasjon var mer enn god.

    Han mente hun kanskje bare var voldsomt sjenert,-noe jeg selv var som liten og de lærde mener dette kan være et arvelig personlighetstrekk.

    Hun hadde og har sterke preferanser i klesvalg noe som medfører at hun ofte kommer i det samme antrekket flere ganger pr.uke,-ja hun har flere klær,-og ja jeg vasker tøyet hennes daglig for at hun skal kunne velge sin favoritt,-men jeg ble møtt med en bekymring om at hun kanskje ikke engang badet siden hun så ofte kom i de samme klærne.

    Da hun begynte på skolen endret det seg drastisk fordi jeg opplevde at holdningen mot meg skiftet,-fokuset var ikke på hva jeg gjorde galt som forelder men om det faktisk kunne være at jentungen hadde særskilte behov.

    Hun har fått tilrettelegging,-omsorg og generøs oppfølging uten å ha en eneste diagnose,-og jeg fikk lov til å være en bekymret mor fremfor en dårlig en.

    Jeg bøyer meg i støvet for den omsorgen og all den tilretteleggingen hun har fått på skolen.

    Helt siden hun var tre år har jeg hatt en følelse av at hun var annerledes,-men ikke før hun kom i skolealder ble jeg møtt med forståelse fremfor spekulasjoner om hvorvidt det var ansvarfraskrivelse på grunn av dårlig foreldreskap.

    Etter ti år ble det igangsatt utredning mot autisme,-det medførte også en utredning mot kromosomfeil.

    Nylig ble det klart at en autismediagnose vil bli satt,-og psykologen hos BUP fortalte meg at mange foreldre blir fryktelig lei seg over en slik beskjed.

    Samtidig fikk jeg mye ros for å ha tilrettelagt for henne,-at hun neppe ville mestret hverdagen slik hun gjør uten svært engasjerte foreldre.

    Egoisten i meg kjente glede i at nå har jeg fått en slags oppreisning,-optimisten i meg kjente at dette kan vi leve med mens hverdagsmammaen i meg kjemper med både glede,-sorg og fortvilelse.

    Jeg mener at jeg er så pansret at dette håndterer jeg lett,-samtidig opplever jeg også at jeg er mer skjør enn noensinne og mine sterke egenskaper forsvinner i et kaos av usikkerhet og sorg.

    Jeg gikk med stor iver inn på NAV sine sider for å søke om alt mulig,-for her skal vi tilrettelegge og kun det beste er godt nok for min lille engel,-men da jeg leste "Team livslange tjenester" var det som en knyttneve i magen.

    Kall det fornektelse men jeg velger å tenke at hun skal ha tilrettelegging foreløpig,-og så skal jeg ha like store håp for hennes voksne livslykke som jeg har for mine andre tre barn.

    Hun vet at hun er annerledes men hun vet også at det er det samme som å være unik,-hun reflekterer ofte over egne følelser og vi snakker mye om at hun har sterke reaksjoner på ting som hun selv observerer at andre barn ikke bryr seg om.

    Heldigvis er hun helt ignorant i forhold til andres meninger om henne,-men selv har jeg kjent noen vonde stikk i hjertet når andre foreldre ser litt skjevt på meg når jeg forsøker å levere en femteklassing oppløst i tårer på SFO,-ved skolestart husker jeg spesiellt godt en far som sa til sin sønn:"du er så flink,-du er ikke redd for å gå på skolen du",-videre så han på meg og sa "du må bare være streng vettu"mens ungen min nærmest sprellet på gulvet og ikke ville forlates.

    Jeg er voldsomt glad for diagnose men også voldsomt trist for diagnosen,-jeg veksler mellom sorg og glede,-håp og fortvilelse.

    Jeg skulle gjerne vært både monstersnupp og monstermamma,-men er jeg bare mamma akkurat nå,-med en liten autist som ikke trenger noe annet enn at mamma er bare mamma.

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

  • Publisert: 19.10.2018, 23:43
  • Kategori: Personal
  • 5 kommentarer
  • 5 kommentarer

    Deveny

    20.10.2018 kl.07:43

    Så opprivene.

    Får ikke sove

    22.10.2018 kl.05:39

    Du virker som en veldig bra mor :)

    Hilsen en gutt med asberger

    Helene

    22.10.2018 kl.06:46

    Tusen takk :)

    Martinbg

    22.10.2018 kl.15:23

    Helt enig. Hilsen voksen mann med Asperger

    som kan bekrefte at det hjelper godt å ha en trygg mamma å støtte seg på når man skal bygge sin egen voksne livslykke.

    Helene

    23.10.2018 kl.19:33

    tusen takk,-jeg sier alltid til mine unger at å prøve å bli som alle andre er litt som å "rette"på en Picasso med sprittusj...originalen er alltid best og unik :)Mamma er nok god å ha men det er godt med innspill fra både fagpersoner og særlig de som vet hva de snakker om,-som deg !Martinbg:

    Skriv en ny kommentar