hits

MONSTERSNUPP

Sjenert ?

  • Publisert: 23.02.2018, 21:58
  • Kategori: Personal
  • Sjenanse er ett tema som opptar meg både fordi jeg selv har opplevd de smertefulle konsekvensene det kan ha og fordi jeg også har ett barn som har arvet dette persolighetstrekket.

    Jeg opplevde det som veldig vanskelig da jeg var barn,-da jeg gikk på barneskolen gruet jeg meg særlig til julen fordi det skulle alltid være en forestilling og alle ble tvunget til å gjøre ett eller annet på scenen.

    Jeg gledet meg ikke over julekalender-trekning i klasserommet,-for meg var hver trekning bare en dag nærmere en fryktet forestilling.

    Jeg husker spesiellt juleforestillingen i femteklasse,-jeg skulle ikke bare fremføre en limerick,-jeg måtte ha kostyme og gjøre innøvde dansetrinn på scenen.

    Paradokset når man er sjenert er at det er vanskelig å forsvare seg på en god måte,-etterpåklokskapen er enorm og du verden så mange monologer jeg holdt foran speilet i mitt eget trygge hjem,-men så fort jeg skulle ut av egen komfortsone så forsvant alle ord og argumenter og jeg fikk bare fryktelig vondt.

    Så fort jeg var ferdig med mitt snek jeg meg ut av gymsalen og gikk hjem,-jeg ble ikke med på festen etterpå fordi jeg ikke orket å være der.

    Det er også veldig skamfullt fordi man blir møtt med at man bare skal øve seg,-tvinges ut av skallet liksom,-repareres som om man har en defekt.

    Jeg skjønte tidlig at min ene datter hadde det samme trekket,-hjemme kunne hun stå på stuebordet og fremføre ting hun hverken kunne eller var flink til,-men i barnehagen ville hun ikke være i situasjoner hvor fokus var på henne.

    Vi lever i en litt annen verden nå enn for 35 år siden da jeg slet,-nå er det jo nærmest en diagnose om ikke ungen din vil bli superstjerne og være i rampelyset,-det er helt uhørt å ha en unge som ikke vil "prestere" så vi kan vise dem frem som de stjernene de er.

    En av de mest ivrige pedagogen i barnehagen insinuerte at jentungen var redd for mennesker og at det måtte det være en grunn til,-først da innså jeg at denne nedarvede sjenertheten kunne bli et trekk vi måtte forsvare og forklare for folk som påberopte seg kunnskap om små barn.

    Jeg ba helsesøster om hjelp til å finne en god atferdspsykolog som kunne vurdere jentungen,-vårt samspill og generellt uttale seg om hun var introvert av natur eller "livredd" for folk. (-Jeg var litt rasende og ville ha noe å slå i bordet med )

    Vi tilbrakte mange timer sammen og hans skriftlige konklusjon fikk meg nesten til å gråte.

    Han mente uten tvil at det var snakk om medfødt sjenanse som ikke ville være til hinder men som kunne forårsake ubehag om hun skulle "tvinges ut av sitt skall"

    Han beskrev henne som veldig trygg og tillitsfull,-han mente hun var en typisk observatør,-at hun var mer opptatt av å observere enn å være i front,-men at nettopp det ville gi henne fordeler senere i livet.

    Han skrev også i sin konklusjon at det å forsøke å tvinge ett barn inn i en rolle de ikke er skapt for eller komfortabel med setter de i en situasjon hvor de er dømt til å mislykkes,-å tvinge dem frem i rampelyset gir ikke økt selvtillit eller mestring,-det skaper unødvendig angst og følelse av tap og kan påføre sosial angst.

    Han poengterte også at i vår stjernehungrige verden er det ikke mange det er plass til på hovedscenen,-den som ønsker å jobbe bak scenen er sikret større suksess,-den som ønsker seg bak scenen er kanskje den smarteste.

    Jeg fikk litt lindring for egne erfaringer i min barndom fordi han refererte til forskning som viser at sjenerthet er medfødt,-at man tilogmed kan se ulikheter i høyre frontallapp hos sjenerte kontra de usjenerte,-og som keivhendt var jeg visst mer utsatt siden min høyre hjernehalvdel er dominant.

    Det er estimert at omtrent femten prosent av oss er født sjenerte og at det er arvelig,-det er et personlighetstrekk og ikke en defekt !

    Da min sjenerte datter utrykkte stor bekymring for en skoleforestilling ble jeg nesten fysisk syk for jeg fikk så vondt av henne,-samtidig er det et voldsomt press fra alle rundt en om å "fikse" en sjenert unge ved å tvinge dem ut på en scene.

    Hun ble ikke tvunget til noe men helt klart sterkt oppfordret til å delta,-i det minste forsøke,-men det som er så utrolig godt for meg som mamma å se er at lærerene rundt henne så at hun ikke hadde noen gevinst av dette,-hun ble ikke mindre scenesky eller tøffere,-hun vant ingenting på å presses.

    Nå går hun i fjerdeklasse og alle øver seg på en forestilling,-da jeg spurte henne hva hun skulle være svarte hun med ett digert glis:"Jeg skal være publikum jeg,-og så passe litt på det bak scenen da"

    Å se at hun kan delta i forberedelser til en forestilling med glede,-entusiasme og uten et snev av frykt gjør at jeg blir helt varm i mammahjertet mitt,-og jeg tror jeg mer enn en gang har sagt til flere av lærerene hennes at jeg elsker dem litt !

    Sjenanse er ikke noe man vokser av seg selv om mange ofte sier det,-jeg plages fremdeles selv om de aller fleste som kjenner meg ikke ville trodd et sekund på at jeg har et snev av sjenerthet i meg.

    Jeg takler det med humor,-jeg bråker og tar plass,-sier ting høyt som om det jeg sier er viktig,-men så fort jeg innser at noen har hørt eller sett meg kan jeg faktisk få litt noia.

    Som voksen er det mye enklere enn det var som barn,-og man lærer å takle den indre konflikten som oppstår når man befinner seg i en situasjon hvor man kan få fokus,-man lærer at man ikke dør av det selv om det føles sånn noen ganger.

    Det kan være en litt snodig balansegang mellom behovet for å bli "sett" og frykten for å "bli sett",-men det er helt greit !

    (Som regel...noen ganger...en gang iblant...)

     

     

     

     

  • Publisert: 23.02.2018, 21:58
  • Kategori: Personal
  • 1 kommentarer
  • Én kommentar

    denutroligereisen89

    26.02.2018 kl.21:25

    Utrolig godt skrevet og beskrevet! Jeg var også utrolig sjenert som liten og hatet skoleforestillinger og lignende. Jeg likte meg meg best bak scena, som kostymehjelper, osv. På første skoledag turte jeg ikke å si navnet mitt så bestevenninna mi sa det for meg. Jeg har blitt mer utadvendt med årene og ift. jobben min, men er fortsatt sjenert overfor fremmede og i situasjoner der jeg ikke føler meg bekvem eller trygg. Ungene mine er også sjenerte av seg og jeg passer på å aldri presse de til noe de ikke føler seg trygge på. Husker godt hvis jeg måtte eller ble tvunget til noe som å for eksempel opptre eller synge foran store mengder folk, til tross for sjenansen min som liten, det er vonde minner. Likte godt konklusjonen til atferds psykologen du snakket med!

    Skriv en ny kommentar