hits

MONSTERSNUPP

Sjenert ?

  • Publisert: 23.02.2018, 21:58
  • Kategori: Personal
  • Sjenanse er ett tema som opptar meg bde fordi jeg selv har opplevd de smertefulle konsekvensene det kan ha og fordi jeg ogs har ett barn som har arvet dette persolighetstrekket.

    Jeg opplevde det som veldig vanskelig da jeg var barn,-da jeg gikk p barneskolen gruet jeg meg srlig til julen fordi det skulle alltid vre en forestilling og alle ble tvunget til gjre ett eller annet p scenen.

    Jeg gledet meg ikke over julekalender-trekning i klasserommet,-for meg var hver trekning bare en dag nrmere en fryktet forestilling.

    Jeg husker spesiellt juleforestillingen i femteklasse,-jeg skulle ikke bare fremfre en limerick,-jeg mtte ha kostyme og gjre innvde dansetrinn p scenen.

    Paradokset nr man er sjenert er at det er vanskelig forsvare seg p en god mte,-etterpklokskapen er enorm og du verden s mange monologer jeg holdt foran speilet i mitt eget trygge hjem,-men s fort jeg skulle ut av egen komfortsone s forsvant alle ord og argumenter og jeg fikk bare fryktelig vondt.

    S fort jeg var ferdig med mitt snek jeg meg ut av gymsalen og gikk hjem,-jeg ble ikke med p festen etterp fordi jeg ikke orket vre der.

    Det er ogs veldig skamfullt fordi man blir mtt med at man bare skal ve seg,-tvinges ut av skallet liksom,-repareres som om man har en defekt.

    Jeg skjnte tidlig at min ene datter hadde det samme trekket,-hjemme kunne hun st p stuebordet og fremfre ting hun hverken kunne eller var flink til,-men i barnehagen ville hun ikke vre i situasjoner hvor fokus var p henne.

    Vi lever i en litt annen verden n enn for 35 r siden da jeg slet,-n er det jo nrmest en diagnose om ikke ungen din vil bli superstjerne og vre i rampelyset,-det er helt uhrt ha en unge som ikke vil "prestere" s vi kan vise dem frem som de stjernene de er.

    En av de mest ivrige pedagogen i barnehagen insinuerte at jentungen var redd for mennesker og at det mtte det vre en grunn til,-frst da inns jeg at denne nedarvede sjenertheten kunne bli et trekk vi mtte forsvare og forklare for folk som pberopte seg kunnskap om sm barn.

    Jeg ba helsesster om hjelp til finne en god atferdspsykolog som kunne vurdere jentungen,-vrt samspill og generellt uttale seg om hun var introvert av natur eller "livredd" for folk. (-Jeg var litt rasende og ville ha noe sl i bordet med )

    Vi tilbrakte mange timer sammen og hans skriftlige konklusjon fikk meg nesten til grte.

    Han mente uten tvil at det var snakk om medfdt sjenanse som ikke ville vre til hinder men som kunne forrsake ubehag om hun skulle "tvinges ut av sitt skall"

    Han beskrev henne som veldig trygg og tillitsfull,-han mente hun var en typisk observatr,-at hun var mer opptatt av observere enn vre i front,-men at nettopp det ville gi henne fordeler senere i livet.

    Han skrev ogs i sin konklusjon at det forske tvinge ett barn inn i en rolle de ikke er skapt for eller komfortabel med setter de i en situasjon hvor de er dmt til mislykkes,- tvinge dem frem i rampelyset gir ikke kt selvtillit eller mestring,-det skaper undvendig angst og flelse av tap og kan pfre sosial angst.

    Han poengterte ogs at i vr stjernehungrige verden er det ikke mange det er plass til p hovedscenen,-den som nsker jobbe bak scenen er sikret strre suksess,-den som nsker seg bak scenen er kanskje den smarteste.

    Jeg fikk litt lindring for egne erfaringer i min barndom fordi han refererte til forskning som viser at sjenerthet er medfdt,-at man tilogmed kan se ulikheter i hyre frontallapp hos sjenerte kontra de usjenerte,-og som keivhendt var jeg visst mer utsatt siden min hyre hjernehalvdel er dominant.

    Det er estimert at omtrent femten prosent av oss er fdt sjenerte og at det er arvelig,-det er et personlighetstrekk og ikke en defekt !

    Da min sjenerte datter utrykkte stor bekymring for en skoleforestilling ble jeg nesten fysisk syk for jeg fikk s vondt av henne,-samtidig er det et voldsomt press fra alle rundt en om "fikse" en sjenert unge ved tvinge dem ut p en scene.

    Hun ble ikke tvunget til noe men helt klart sterkt oppfordret til delta,-i det minste forske,-men det som er s utrolig godt for meg som mamma se er at lrerene rundt henne s at hun ikke hadde noen gevinst av dette,-hun ble ikke mindre scenesky eller tffere,-hun vant ingenting p presses.

    N gr hun i fjerdeklasse og alle ver seg p en forestilling,-da jeg spurte henne hva hun skulle vre svarte hun med ett digert glis:"Jeg skal vre publikum jeg,-og s passe litt p det bak scenen da"

    se at hun kan delta i forberedelser til en forestilling med glede,-entusiasme og uten et snev av frykt gjr at jeg blir helt varm i mammahjertet mitt,-og jeg tror jeg mer enn en gang har sagt til flere av lrerene hennes at jeg elsker dem litt !

    Sjenanse er ikke noe man vokser av seg selv om mange ofte sier det,-jeg plages fremdeles selv om de aller fleste som kjenner meg ikke ville trodd et sekund p at jeg har et snev av sjenerthet i meg.

    Jeg takler det med humor,-jeg brker og tar plass,-sier ting hyt som om det jeg sier er viktig,-men s fort jeg innser at noen har hrt eller sett meg kan jeg faktisk f litt noia.

    Som voksen er det mye enklere enn det var som barn,-og man lrer takle den indre konflikten som oppstr nr man befinner seg i en situasjon hvor man kan f fokus,-man lrer at man ikke dr av det selv om det fles snn noen ganger.

    Det kan vre en litt snodig balansegang mellom behovet for bli "sett" og frykten for "bli sett",-men det er helt greit !

    (Som regel...noen ganger...en gang iblant...)

     

     

     

     

  • Publisert: 23.02.2018, 21:58
  • Kategori: Personal
  • 1 kommentarer
  • n kommentar

    denutroligereisen89

    26.02.2018 kl.21:25

    Utrolig godt skrevet og beskrevet! Jeg var ogs utrolig sjenert som liten og hatet skoleforestillinger og lignende. Jeg likte meg meg best bak scena, som kostymehjelper, osv. P frste skoledag turte jeg ikke si navnet mitt s bestevenninna mi sa det for meg. Jeg har blitt mer utadvendt med rene og ift. jobben min, men er fortsatt sjenert overfor fremmede og i situasjoner der jeg ikke fler meg bekvem eller trygg. Ungene mine er ogs sjenerte av seg og jeg passer p aldri presse de til noe de ikke fler seg trygge p. Husker godt hvis jeg mtte eller ble tvunget til noe som for eksempel opptre eller synge foran store mengder folk, til tross for sjenansen min som liten, det er vonde minner. Likte godt konklusjonen til atferds psykologen du snakket med!

    Skriv en ny kommentar