hits

MONSTERSNUPP

50 shades of nothing...

  • Publisert: 09.02.2018, 21:10
  • Kategori: Personal
  • Jeg har satt personlig rekord i fravær på arbeidsplassen min,-aldri noen gang har jeg vært borte fra jobb så lenge uten å i det minste få med meg en baby på veien.

    Nå sitter jeg her etter mer enn ti uker med en fot fra helvete,-og ikke er jeg helt sikker på at jeg blir riktig utredet engang så lyset i tunnellen kan like gjerne være et møtende tog.

    Ja,-vi er der,-i kjelleren.

    Uansett hvor krevende jobben noen ganger kan være så er det noe utrolig verdifullt i det å ha noe felles med andre,-den sosiale verdien er en bonus jeg egentlig ikke har vurdert før jeg brått mistet den.

    En annen grufull oppdagelse jeg har gjort er at det eneste sosiale nettverket jeg egentlig har er faktisk kollegene mine på jobben,-en fallgruve alle småbarnsmødre blir advart mot men som jeg åpenbart ramlet oppi selv med kun en fungerende fot.

    Det er ganske sykt å sitte her en Fredag og være litt trist fordi jeg egentlig skulle jobbet imorgen,-det er MIN jobbehelg,-men jeg setter ingen alarmer på før jeg legger meg ikveld,-jeg har jo ikke noe sted jeg må være imorgen tidlig.

    Jeg prøver å fylle dagene med noe meningsfullt men registrerer at 97% av bildene mine på instagram i det siste er av et kjæledyr som sover.

    Det er nivået nå,-"OI,-katta sover på en morsom måte",-hey jeg har opplevd noe idag.

    Forrige uke ringte det en fyr fra Telenor som ville selge abbonnement og jeg snakket med han i sikkert et kvarter vel vitende om at jeg ikke ville ha et,-det var bare så koselig liksom.(-For meg)

    Aldri før har jeg vært mer tilbøyelig til å svare på ukjente nummer fra Senegal,-sånn bare for å pludre litt...?

    Kassadamene på Kiwi vet at jeg er sykemeldt,-de vet hvorfor,-de vet hva jeg skal lage til middag,-hva ungene mine heter og når jeg har mensen,-og jeg blir alltid glad for et par setninger mens jeg betaler,- jeg rynker litt på nesen av de bak meg i køen som sikkert tenker "Herregud for et oppmerkomhetssykt menneske"

    Joda,-jeg fnyste av disse skravlemenneskene som opptok min tid i kassakø når jeg selv hadde det travelt fordi jeg skulle rekke å handle etter jobben før jeg skulle hente flokken min i barnehage og skole.

    -Nå er jeg en av dem tror jeg...og jeg skal jo ikke rekke noe som helst.

    Ofte har jeg tenkt at det ville vært deilig å bare kunne være hjemme og pusle med sitt,-ta livet med ro liksom,-men nå vet jeg bedre og det er nesten så jeg frykter at jeg kan bli litt kokko av å gå hjemme så mange uker...?

    Dagsrutinene har plutselig blitt preget av sendetidene til "Real housewifes" fra ett eller annet sted over dammen,-jeg må for guds skyld ikke gå glipp av en episode med plastikk...for ikke å snakke om Dr.Phil....men i det minste har jeg jo øyeblikk hvor jeg føler at alt ikke er så galt alikevel...?

    Mangelen på menneskelig kontakt gjør at referanserammene er preget av Hollywoodskandaler og talkshowdrama,-og i den sammenhengen er jeg ikke så gæren alikevel...men fy som jeg savner at kolleger tuller med at jeg er morgengretten og slenger kaffekoppen foran meg før jeg rekker å sette meg ned,-at noen sier "Trekk pusten og drikk kaffe",-de bryr seg om at jeg skal få en god start på dagen.

    Nå er jeg morgengretten helt alene.

    Idag morges ringte en kollega og lurte på hvor det ble av meg,-på vaktplanen fremkom det ikke at jeg fremdeles er sykemeldt og de forventet at jeg skulle komme på jobb.

    Man kan godt si noe om at det skulle vært planlagt og vikarer skulle vært leid inn,-blitt litt irritert liksom,-men jeg syntes nå at det var veldig koselig å få en telefon jeg da...som ikke var fra Senegal...,-egentlig skulle jeg gjerne snakket mer jeg men de måtte jo legge på å heller fokusere på å finne en vikar...

    Farmoren min pleide alltid å si at lediggang er roten til alt ondt,-og hun hadde pokker meg rett,-jeg trodde alltid at hun egentlig refererte til latskap men nå ser jeg jo en helt ny verdi i det å høre til et sted,-at noen trenger deg og venter på deg,-at du kan gjøre en forskjell og klappe deg selv på skulderen etter vel utført arbeid,-kanskje klapper en kollega deg på skulderen også..

    Jeg har kommet dithen at jeg kunne blitt klappet til også,-og ansett det som hyggelig...

    Det verste er kanskje at da jeg googlet ensomme husmødre idag kom det opp 37 linker til den nye "fifty shades" filmen,-pornosider og reklamer for Duracell batterier...

    Det begynte med en ubrukelig fot og utvikler seg brått til å føles som at man er et ubrukelig menneske,-det eneste gode som kan komme ut av dette må være at jeg nå har en ny og enorm sympati for alle som strever for å komme seg inn i arbeidslivet,-alle som er ufrivillig arbeidsløse og alle som er uføretrygdet,-det er IKKE stas å bare surre rundt hjemme med Dr.Phil og Hollywoodfreaks på tv....

     

     

     

     

     

     

     

     

     

  • Publisert: 09.02.2018, 21:10
  • Kategori: Personal
  • 3 kommentarer
  • 3 kommentarer

    Linn Steen

    09.02.2018 kl.21:33

    Utrolig fin blogg jeg kommer til å følge videre :)

    Helene

    09.02.2018 kl.21:34

    Tusen takk,-du er i godt selskap med minst fem andre,he he:)Linn Steen:

    Ei_heks

    09.02.2018 kl.21:37

    Vel.... når det gjelder ubrukelighet.... du har fått meg til å smile på en dag som i dag. Takk! <3

    Skriv en ny kommentar