hits

MONSTERSNUPP

Nybakt storbarnsmor

  • Publisert: 02.12.2017, 21:33
  • Kategori: Personal
  • For en merkelig Lørdag...

    Eldstemann var invitert på en stor bursdagsfeiring og nå som han har fyllt atten føles det litt som om løpestrengen hans er borte vekk,-han gjør faktisk som han vil.

    Jeg unner han en fest for han er en lesehest av dimensjoner og leverer karakterkort som gjør at jeg nesten undrer meg over at mine gener er der et sted blant alle sekserene,-og jeg er jo egentlig sikker på at han ikke finner på noe tøys.

    Det er min egen lillesøster som inviterte til fest så han er jo i trygge hender men alikevel føltes det rart å kjøre han dit,-til en fest liksom.

    Før vi dro sendte en venninde en melding og lurte på om jeg ville komme over på en pils,-jeg svarte "Kan ikke,-kjører guttungen til fest ikveld"

    Idet jeg trykket "send" var det som å få en kilo luktesalt slengt i fleisen...

    En ting er å motvillig la ungene vandre ut i verden,-noe helt annet er det å levere dem der og bare satse på at det går bra.

    Jeg har de samme idiotiske og hysteriske tankene som da han var to år og hadde vannkopper,-jeg ringte legevakten for å spørre om man kunne dø av det ?

    Da han var tre år klatret han opp kjøkkenbenken på jakt etter sjokolade og falt så han slo ut to tenner,-da var jeg forskrekket over at han ikke ble lagt inn for jeg mente han var godt på vei til å blø ihjel.

    Da han fikk sitt første vepsestikk fikk jeg min første aneurisme,-veldig mange i familien har voldsom allergi mot veps og jeg ble skrekkslagen over at ikke AMK mente et vepsestikk var nok til å sende en ambulanse.

    Frykten for at noe skal ramme ens barn er så sterk at man egentlig blir litt idiot,-men jeg har alltid trodd at det går over med årene,-når man innser at de tåler mer enn man tror og  andre mødres erfaring beroliger det hysteriske mammahjertet.

    Den førstefødte blir nok alltid voktet mest,-da han mistet smokken på bakken kastet jeg den i søpla og hadde en ny steril smokk på lur i vesken,-men når fjerdemann mistet smokken på bakken bare blåste jeg på den og puttet den rett tilbake i truten.

    Det er det samme nå,-han er mitt første voksne barn,-jeg kan ikke våke over han lenger og jeg kan ikke passe på mer,-og det føles faktisk verre !

    Den hysteriske frykten for at noe skal ramme er fremdeles idiotisk,-jeg ser for meg at han kan bli slått ned,-påkjørt,-trakkassert og kanskje gå sulten gjennom natten og ikke finne veien hjem...fryse ihjel i en grøft ?

    Han kan bli med på nachspiel til seriemordere eller ta piratdrosje med kannibaler,-eller han kan ta en vanlig drosje og kræsje med noen som ikke burde være på veien.

    Han sendte meg en melding isted for å bekrefte at han fortsatt var i live,-litt ironisk sikkert for han aner nok at mammabjørn er på vakt,-og jeg har allerede ringt han en gang og må nok kjempe litt for å ikke ringe igjen,-jeg vil jo ikke skjemme han ut heller...?

    Jeg trodde våkenettene skulle ende når de siste jekslene var på plass og alle barnesykdommene var unnagjort,-men nå innser jeg at våkenettene kanskje ikke tar helt slutt,-man slutter aldri å bekymre seg,-men nå sitter jeg ikke ved hans side lenger.

    Jeg sitter helt for meg selv uten å kunne se eller ta på han for å forsikre meg om at alt er greit,-jeg må bare stole på at han klarer seg.

    Han sa til meg engang at dersom han ville uredd erobre verden så måtte det være en bekreftelse på at jeg hadde gjort noe riktig og at jeg derfor burde stole på den jobben jeg har gjort,-og jeg prøver hardt på nettopp det,-men innerst inne er jeg jo bare en bekymret mamma.

    -Med en unge på fest der ute i en klin hakke gal verden...

     

     

     

     

     

     

  • Publisert: 02.12.2017, 21:33
  • Kategori: Personal
  • 0 kommentarer
  • Ingen kommentarer

    Skriv en ny kommentar