MONSTERSNUPP

Å føde en syttenåring....

  • Publisert: 20.10.2017, 20:42
  • Kategori: Personal
  • Huff det høres jo litt villt ut,-men for en tid tilbake hadde jeg en samtale med min førstefødte som gjorde at jeg gjenopplevde alle disse ville følelsene man opplever når man møter sitt eget barn for første gang,-grenseløs lykke og stolthet ispedd en lammende frykt for at man ikke kan beskytte sitt eget barn.

    Samtalen var etterlengtet for min del men kanskje fryktet for hans del,-og innholdet i samtalen har jeg kjent siden har var fem år gammel.

    Det er så rart å se sitt eget barn og undres over om de ser seg selv slik du gjør,-om de innser at du ser dem der de er og også vite at de kanskje frykter at du SER dem der de er ?

    Det er en til tider skummel balansegang hvor man må vurdere konsekvenser av å ville stikke hull på en hemmelighet som kanskje ikke er moden for det ?

    Den som eier hemmeligheten skal også tåle det,-og ventetiden på det som jeg visste skulle komme har faktisk vært vond,-for jeg har så inderlig ønsket å skrike ut at jeg selvsagt elsker ham akkurat slik han er,-mens han kanskje har vært redd for at å dele det skulle gjøre min kjærlighet mindre.

    Så må man vente og vente,-og jeg har undret meg over om det kanskje ikke har vært nok trygghet eller tillit som har gjort at det har dratt ut i tid...?

    Statistikken viser at det er dobbelt så stor sjanse for å miste ett barn i selvmord enn i en trafikkulykke,-og de som er litt annerledes enn flokken er jo mer utsatt,-når man som mamma vet at man har et barn som bor i den kategorien er det fryktelig vondt og skremmende.

    Nettopp derfor har jeg ventet iherdig på det øyeblikket hvor jeg kunne få bekrefte at kjærligheten er seg selv lik,-og det har krevd sin tålmodighet.

    Så en kveld mens vi egentlig snakket om noe helt annet kom endelig setningen...."jeg heller jo en annen vei"...

    Endelig kunne jeg si det høyt,-bekrefte all min kjærlighet og utbasunere min enorme stolthet !

    Og så var det litt som å møte sitt eget barn for første gang,-for i dette øyeblikket forsvant jo denne ene veggen og vi så hverandre uten en eneste hemmelighet eller tvil om at kjærligheten til våre barn er så sterk at den er overveldende og vill.

    På en måte føles det nesten som om vi burde feire en ekstra fødselsdag i året,-jeg ville i alle fall feire !

    For en tid tilbake gikk vi sammen i en marsj for mangfold arrangert av skeiv ungdom i Fredrikstad,-og da vi var omtrent halvveis møtte vi på kameraene til NRK hvorpå sønnen min med et digert regnbueflagg ropte til meg:"Mamma,-kom jeg ut av skapet nå?"

    Da tenkte jeg at det skapet skulle aldri eksistert,-det burde brennes og for all tid være borte,-ingen mennesker skal måtte gjemme seg fra verden simpelthen på grunn av kjærlighet og hvem de elsker.

    Et menneske som elsker er mye mer verdt enn et menneske som hater.

    Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan en mor eller far kan avvise et barn for at de er født med evnen til å elske,-og jeg kan i alle fall ikke forestille meg hvor grenseløst skremmende det må være for et barn,-å frykte avvisning fra egne foreldre...

    -Og for ordens skyld,-min fabelaktige tenåring har lest og godkjent dette innlegget.

     

     

     

     

  • Publisert: 20.10.2017, 20:42
  • Kategori: Personal
  • 2 kommentarer
  • 2 kommentarer

    stavangerinmyheart

    20.10.2017 kl.20:56

    Nydelig å lese. :))

    Helene

    24.10.2017 kl.21:37

    Nydelig å skrive også :)stavangerinmyheart:

    Skriv en ny kommentar

    hits