MONSTERSNUPP

Bødler i hvite frakker

  • Publisert: 20.01.2017, 19:08
  • Kategori: Personal
  • Idag fikk jeg ett bilde på sms som opprørte meg langt inn i hjerteroten !

    Jeg har en venninde som for en tid tilbake fortalte meg at hennes datter på 22 år er diagnostisert med Anorexia Nervosa.

    Som den helsearbeideren jeg er engasjerte jeg meg og forsøkte å gi råd,-blant annet var hun ikke klar over at hun kunne få ernæringsdrikker på blå resept.

    Jeg ble noe overrasket over at hennes datter veide mindre enn 40 kilo og hadde en BMI så lav at hun er i risiko-sonen for alvorlig hjertevikt men at hun alikevel ble behandlet lokalt poliklinisk til tross for at det så åpenbart ikke har hjulpet henne.

    Hun har allerede vært syk i flere år og den avmagrede kroppen kan umulig ha mye å gå på.

    Moren hennes fortalte optimistisk at en psykolog hadde henvist datteren til R.A.S.P som er regional seksjon for spiseforstyrrelser,-og som R.A.S.P sier selv på sine hjemmesider er de ett alternativ for de pasientene som har forsøkt behandling lokalt uten hell,-de aller sykeste som virkelig trenger hjelp av spesialister.

    Etter det hun hadde fortalt meg var jeg overbevist om at hennes datter endelig skulle få riktig hjelp og at ikke minst min venninde kunne få litt etterlengtet hvile,-å frykte for sitt barns liv er nok en byrde svært få kan forstå eller bære.

    Alle vet at spisevegring er farlig,-men muligens vet ikke alle HVOR farlig det kan være eller at skadene på kroppen kan være langvarige, permanente eller i verste fall dødelige.

    Anoreksi er den mest dødelig psykiatriske diagnosen vi har,-man kan utvikle hjertesvikt og forstyrrelser i hjerterytme,-skader på sentralnervesystemet og utvikle benskjørhet.

    Plutselig hjertestans er en overhengende fare for alle som har alvorlig Anoreksi,-og det sier seg selv at å få igang ett hjerte igjen i en kropp som rett og slett er tom,-ja det er ganske umulig.

    En med Anoreksi kan ikke "ta seg sammen" eller skremmes til matbordet med trusler om at de kan dø,-for mange er hverdagen så uutholdelig vond at døden nærmest fremstår som en enklere utvei.

    Idag ringte min venninde meg igjen,-og hun fortalte meg at R.A.S.P hadde fått henvisningen men vurdert det slik at behandling hos dem ikke var nødvendig for hennes datter men at hun kunne fortsette behandling lokalt,-eventuelt vurderes videre av psykolog !

    Jeg ble litt målløs,-hvorfor i all verden er hun ikke å betrakte som i akutt fare og alvorlig syk når hun veier så lite,har vært syk så lenge og tidligere behandling ikke har hjulpet ?

    Det var da min venninde sa at hun skulle sende meg ett bilde,-kanskje trengte hun bekreftelse på at også jeg synes datteren ER syk nok og tynn nok til at hun burde taes på alvor.

    Det var da jeg ble forbannet !



    Dette er kroppen til en 22 år gammel kvinne,-en datter hvis mor desperat forøker og hjelpe før hun sulter ihjel,-men hun er såvisst ikke mager nok for helsevesenet ?

    Det første jeg tenkte var at hva i all verden skal denne jenta NÅ tenke når ikke engang spesialistene synes hun er tynn nok,-og ikke minst hvor bittert er ikke dette for mor ?

    En anorektiker vil alltid benekte alvorlighetsgrad av lidelsen og faren for død,-og nå har jo faktisk det Norske helsevesenet gitt denne jenta helt rett,-hun ER ikke så syk da....?

    Så sier moren noe på telefonen som ga meg gåsehud......

    "Husker du jenta som døde av avmagring i Valdres...? Jeg kunne vært den moren....jeg kan BLI den moren..."

    Det er helt absurd når man tenker på all den oppmerksomheten den saken fikk og alikevel så er det altså foreldre som kjemper desperat for å få hjelp til ett barn som er iferd med å sulte ihjel.

    Hva skal til ?

    Når er man syk nok til å få hjelp,-har de en magisk vektgrense eller bør man ha ett par hjertestans under beltet ?

    Moren er nærmest desperat og fristet til å gå til media,-samtidig vil hun ikke at datteren skal eksponeres eller utsettes for unødvendig belastning.

    Derfor skriver jeg dette innlegget ikveld,-jeg sa at JEG skal si dette høyt uten at datteren eksponeres på en måte hvor hun kan kjennes igjen,-og for første gang i min bloggkarriere så vil jeg oppfordre ALLE til å dele dette innlegget.

    For en forelder er dette kanskje en av de vanskeligste diagnosene som finnes fordi man er så hjelpesløs, maktesløs og overlatt til både tilfeldigheter og flaks,-man skal visst kave rundt i helsevesenets jungel i håp om å treffe på "den rette" som tar deg på alvor,-ja og så må man jo bare håpe at barnet en har båret og fostret ikke dør i mellomtiden...

    Jeg håper at det snakkes om høyt og bredt,-at det til slutt kanskje når det pådekkede lunsjbordet til de hvite frakkene som ikke bare spiser frivillig men som tilogmed nyter maten sin.

    Jeg lurer på om de hvite frakkene kjenner en bismak i de søte Wienerbrødene sine om de blir gjort oppmerksom på at andre dør av sult fordi de ikke blir tatt på alvor ?

    I julen delte moren ett bilde av datteren sin på restaurant,-men uansett hvor hyggelig øyeblikket var så er det en ting som skriker i bildet,-en totalt avmagret hånd, en fryktinngytende pekepinn på hva som faktisk befinner seg under alle lagene med klær....hvordan er det mulig å overse behovet for hjelp her ?

    Da er det helt på sin plass å legge skylden på de hvite frakkene som burde vite bedre,-for den som ikke handler i en slik situasjon er medskyldig.



    En siste oppfordring....innlegget er skrevet og bildene delt med datterens godkjennelse,-men ha det i bakhodet om dere kommenterer at hun også vil lese,-vær rause og støtt opp om henne og moren.

    Er du i samme situasjon enten du er rammet av spiseforstyrrelse eller er pårørende så fortell om din erfaring, gi råd eller bare les og vit at du er ikke alene.

     

     

     

  • Publisert: 20.01.2017, 19:08
  • Kategori: Personal
  • 8 kommentarer
  • 8 kommentarer

    Wenche Gausen

    20.01.2017 kl.21:29

    Jeg er mamma til 3 som også fikk samme beskjed! Lokal hjelp først, så kanskje... da var Jeg 48 kg, 38 år og har vært syk fra jeg var 17 ...

    Heier på deg Datter og Mamma. Virkelig!

    Mitt råd: ta i mot all hjelp uansett, og kryss fingrene for at dette blogginnlegget vil gi bølger i hjelpesystemet!

    Måtte helsevesenet våkne å ta innover seg alvoret!!

    Stina

    20.01.2017 kl.23:39

    Systemet for folk med spiseforstyrrelser er en vits, det er helt utrolig at det fortsatt er slik. Heia mamma og heia datter, dere er tydeligvis sterke som fortsetter å kjempe, og heldige som har hverandre! Ta vare på det.

    Anne Kath Eckbo-Fangan

    21.01.2017 kl.01:03

    Delt på min stiftelsesside. Så bra du skriver om dette, om hvor håpløst det er å få hjelp her i landet, og hvor ille det er å være pårørende og kjempe en desperat kamp for våre kjære MOT disse som liksom er utdannet til, ansatt og betalt for å HJELPE, men som absolutt IKKE gjør det. Og hvor enkelt de skylder på OSS når det går så galt som vi har skreket om i årevis...da er det VI som skal få skylden og straffes. Akkurat som det var og er i psykiatrien, der jeg sloss for min ektemanns RETT til adekvat behandling og et godt liv. De nektet å høre på oss. De drev ham rett i døden. Og bebreidet MEG for ikke å ha ringt etter hjelp den natten han døde. Men hvor skulle jeg ringe??? De hadde jo nektet å hjelpe i 15 år.

    Helene

    21.01.2017 kl.09:50

    Det virker jo helt håpløst,folk dør jo mens de blir henvist og acvist....Anne Kath Eckbo:

    Anne-Helene

    21.01.2017 kl.19:59

    Jeg får bare vondt i magen av at du oppgir antall kilo. Graden av sykdom handler ikke om det. Og det virker mot sin hensikt å oppgi tall. Det kan gjøre at alvorlig syke ikke søker hjelp fordi de tror de veier for mye til å være "verdig syke". Dessuten kan det virke triggende for andre anorektikere.

    Jeg oppfordrer deg til å fjerne tall og bilder av den syke. Bildene kan også virke triggende på allerede syke sjeler.

    Ønsker ellers mor til den syke og datteren lykke til med å finne en behandler som tar henne på alvor. Hjelpen kan ikke utsettes. Men ikke gi opp håpet!

    Om det ikke fins adekvat hjelp i deres fylke, søk andre fylker der kompetansen er bedre. Sjekk også ut Spiseforstyrrelsesforeningen - der er det mye ressurser hente! http://www.spisfo.no/

    Helene

    23.01.2017 kl.23:48

    jeg føler meg nesten litt trassig med tanke på at jeg idag har sett bilder på tv2-nyhetene av skjønnhetsoperasjoner på kvinner underliv som om det er helt normalt,jeg har sett flere damer enn jeg ønsker splitter nakne både her og ellers,treningsfantaster viser seg frem i g-strenger og skriver nøyaktig hvor lite fett de har på kroppen og ikke minst hvor mange timer de har trent,-selv på busslomma til ungdomskole-elevene her står det en plakat for ett slankeprodukt med teksten "slik fikk jeg drømmekroppen",-og da er det naturlig å lure på hva som kom først av egget og høna,-for ER det egentlig bilder som mine som utløser ett sykelig og noen ganger dødelig forhold til egen kropp ? Og hvorfor i all verden skal mennesker ties ihjel i en så desperat situasjon ?Anne:

    Eirin

    21.01.2017 kl.20:15

    Det er utrolig at helsevesenet ikke har kommet lengre i dag. Jeg vet at Nils Henrik Hougen gjennom sin NLP-terapi og sitt Institutt Hougen, hjalp veldig mange til å bli friske fra spiseforstyrrelser, men når jeg nå sjekket hjemmesiden hans ser jeg at han har lagt ned sin virksomhet pga helsen. Jeg undrer meg på om det finnes andre innenfor NLP-tradisjonen som hjelper like effektivt som han gjorde. Det kan lønne seg å undersøke nærmere om det finnes en god NLP-terapeut. Det gir raske og varige endringer etter hva jeg har skjønt. Les gjerne på referansene på hans hjemmeside. Det sier mye om metoden.

    Anna Owczarz

    23.01.2017 kl.20:55

    Herremin! Så vondt å lese! For utrolig uholdbar situasjon! Vit at dere er mange som sliter. Problemet er ikke bare dårlig tilgang på psykiatriske tjenester men for få avdelinger hvor somatikken samarbeider med psykiatrien om samme pasient. Ved en så ekstrem avmagring er man ikke tilgjengelig for terapi . Ernæringsstatus og fysisk form må prioriteres først. Hva med å be fastlegen om å søkes innlagt på medisinsk avdeling for re-ernæring med sonde? Dette vil kreve samtykke fra voksen pasient men er muligens den eneste veien nå? Når ernæringsstatus bedrer seg så er også hjernen mer tilgjengelig for terapi. Jeg ønsker dere begge masse krefter fremover. Tenker på dere💜

    Skriv en ny kommentar

    hits