MONSTERSNUPP

Da jeg var dum og svak

  • Publisert: 02.12.2016, 23:52
  • Kategori: Personal
  • Ett merkelig innlegg er på vei,-kanskje mer ærlig og åpent enn jeg liker det,-men en åpenbaring fikk meg til å ville si dette.

    Jeg liker ikke å bli sett på som svak,-og jeg tviler på at mine omgangsvenner eller kolleger noensinne ville gitt meg merkelappen svak,-men i mer enn ti år levde jeg som om jeg var nettopp svak.

    Idag kan jeg si at jeg ble lurt til å tro at jeg var både svak og dum,-og min motivasjon for å dele dette er mest for å si til den ene som trenger det at DET ER IKKE SANT !

    Denne uken hadde jeg en foreldresamtale på skolen til tenåringen min,-og han går på samme skole hvor jeg tok mitt fagbrev for mer enn ti år siden.

    Å lete seg gjennom de samme korridorene fikk meg til å huske ting jeg forlengst hadde fortrengt,-det fikk meg til å  gråte både av fortvilelse og glede.

    En gang levde jeg i den tro at jeg var for dum til å engang klare å lukke riktig dør til riktig tid eller passe på at vaskemaskinen ikke sentrifugerte når nyhetene startet,-ja jeg kunne knappt sortere sokker på riktig sett.

    Jeg hadde lyst til å både utdanne meg, -jobbe og ikke minst skape litt selvstendighet for meg selv,-men jeg var for dum.

    Jeg godtok at jeg var dum fordi jeg ble presentert for veldig overbevisende argumentasjon på hvorfor jeg var så dum,-og jeg gremtes ofte over min egen idioti.

    Jeg godtok selvsagt også at jeg ikke på noen måte kunne berge meg selv i livet og i alle fall ikke min sønn,-vi ville være så godt som dødsdømte uten vår ledsager i livet,-så jeg godtok å bli "ivaretatt" av en som var både smartere og mer kunnskapsrik.

    Under tvil fikk jeg ta jobb i en kiosk mindre enn hundre meter fra hjemmet vårt,-jeg tjente litt til husholdningen og var også lett å overvåke.

    En kveld jeg delte ett hemmelig glass vin med min kusine snakket vi om livet og ambisjoner generellt hvorpå vi begge bemerket av vi var født av ufaglærte som igjen var født av ufaglærte,-og vi lagde en slags pakt om at vi skulle bryte sirkelen og utdanne oss slik at våre barn ville følge i våre fotspor og utdanne seg.

    Hun tok hardt i og sa hun ville bli en statsautorisert regnskapsfører,-jeg visste ikke engang hvilke muligheter jeg kunne hatt som idiot så jeg sa at jeg aller helst ville jobbe innen helse.

    Idag er min kusine nettopp en statsautorisert regnskapsfører,-og jeg,-ja jeg er en stolt helsegfagarbeider,-kanskje mer stolt enn man kan forestille seg bare fordi det var så utenkelig og uvirkelig at jeg skulle klare det !

    Jeg begynte i det små med å ta studiekomtetanse som privatist,-jeg sa ingenting til noen og skyldte på at ungen fikk tenner når noen bemerket at jeg så ut som om jeg ikke hadde sovet på flere måneder.

    Jeg leste i all hemmelighet og sa at jeg skulle til tannlegen når jeg måtte møte på skolen for prøver.

    Jeg leverte en oppgave i psykologi og fikk med ett personlig brev fra sensoren som sa at jeg virkelig burde satse på en jobb i helsevesenet,-sensoren mente at jeg var både smart nok og egnet.

    Det fikk meg til å lure på om jeg egentlig var så dum ?

    Var det riktig å tro på ett menneskes vurdering når flere andre mente at jeg slettes ikke var så dum ?

    Det fikk meg til å søke ett ferievikariat for hjemmetjenesten i min kommune,-jeg hadde hverken sertifikat eller bil,-eller tillatelse til å gå på jobb sånn uten videre,-men jeg fikk jo dette vikariatet og bestemte meg for å prøve.

    Kanskje hadde det begynt å bygge seg opp litt trass fordi jeg kom i kontakt med mennesker som mente at jeg muligens ikke var idiot ?

    Jeg oppdaget at det var mennesker rundt meg som mente at jeg var både dyktig og brukandes,-og da endret trassen seg til forakt.

    Så fikk jeg tilbud om gratis skolegang og fagbrev av arbeidsgiver,-og det var egentlig spikeren i kisten for min ektemann,-for brått kunne jeg slå i bordet med at jeg i det minste ikke var idiot !?!

    Hvorfor skulle de bruke penger på meg hvis jeg var for dum til å lukke en dør ?

    I ett øybelikk av overmot bestemte jeg meg for at jeg ville skilles,-jeg skulle takle alle konsekvenser av å ikke lenger veiledes eller styres av en som var langt smartere enn meg.

    Jeg angret da jeg sto på trappen i min nye leilighet og tisset på meg mens jeg stirret inn i ett hagleløp,-at politiet lurte på om jeg var edru da jeg ringte og fortalte at jeg hadde en uvedkommen eks på trappen midt på natten gjorde det ikke enklere,-kanskje de allerede visste at jeg innerst inne var en idiot ?

    Det er merkelig at det idiotstempelet ikke lar seg vaske bort,-det blir værende gjennom alle mine avgjørelser som jeg ønsker å tro er smarte.

    Det er det som er så farlig med å leve med en psykopat,-de trenger ikke engang å legge hånd på deg for å kue deg som en ubrukelig tispe og etterlate arr som aldri går bort.

    Selv når alle andre rundt deg mener at du er verdifull eller i det minste brukandes til noe vil den stemmen være der som motsier alt som er positivt.

    Selv idag blir jeg grenseløst stresset om jeg kommer sent hjem på grunn av kø eller skravling med en ansatt i barnehagen eller på sfo,-jeg VET at det ikke er farlig,-men det føles sånn.

    Jeg har endret meg,-jeg har blitt høylytt og bråkete,-det er nesten så jeg skrangler med alt jeg har bare for at alle psykopater der ute skal tenke at jeg er utenkelig,-som neste offer...

    Jeg brauter frem som en okse og slår i bordet uten å egentlig ha noe å si,-jeg vet at mange rundt meg tenker at jeg er den gærne dama med sjømanskjeften og duracellbatterier,-men egentlig er jeg en vettaskremt idiot som er dritredd for at noen skal stikke hull på ballongen min.

    Og til deg som nå tenker at det er umulig å forlate psykopaten vil Jeg bare si at det å bestemme seg er det vankeligste,-stol på at din avgjørelse er riktig,-og så lover jeg deg at etter første skritt over den terskelen blir alt lettere !

    Jeg sitter her idag og er lamslått over at mitt eget barn utdanner seg og gjør noe med livet sitt,-lamslått over mitt eget mot for mer enn ti år siden og ikke minst lamslått over ideen om at barna følger oss på godt og vondt.

    Aller mest lamslått er jeg over at jeg hadde rett det lille øyeblikket hvor jeg trodde at jeg muligens ikke var idiot og kanskje rett og slett tok de rette valgene for vår fremtid.

    Alt som kunne gått galt gikk riktig fordi jeg til slutt valge å lytte til meg selv,-ikke vær redd for din egen stemme,-du har antakelig helt rett !!



     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

  • Publisert: 02.12.2016, 23:52
  • Kategori: Personal
  • 3 kommentarer
  • 3 kommentarer

    Celawe

    03.12.2016 kl.00:12

    Stolt av deg. Du har helt rett. Det vanskeligste er å bestemme seg. Takk for at du deler. 😊

    Anette

    10.12.2016 kl.22:25

    Wow for et innlegg, du er tøff og modig!

    Helene

    10.12.2016 kl.22:49

    Det er mange år siden nå,-men det forlater meg nok aldri...Anette:

    Skriv en ny kommentar

    hits