MONSTERSNUPP

Ett mamma-paradoks

  • Publisert: 06.09.2016, 19:37
  • Kategori: Personal


  • Min lille store førstefødte sønn har overlevd utfordringer som er store for ett lite barnesinn,-pappa ble borte og mamma gikk hen og forelsket seg i en fyr og lagde seg en større familie.

    Sett fra ett barns perspektiv er det voldsomme greier,-og jeg har nok alltid vært mer bekymret for ham enn jeg noen gang kommer til å være for de andre barna.

    Da han etter ungdomsskolen ble erklært akademisk sterk,-ja rett og slett smart,-ja da var jeg grenseløst stolt.

    Da han ble anbefalt å velge akademisk videreutdanning og satse på universitet og all verdens magiske titler sprakk nesten mammahjertet av stolthet.

    Jeg tenkte for meg selv at dette har han oppnådd "På tross av",-og ikke "På grunn av"

    Han gjorde som han ble anbefalt og startet videregående utdanning,-når jeg spurte ham om skoledagen svarte han med matteformler eller kjemiske problemstillinger,-og jeg var så stolt at jeg hyperventilerte mer over hemmelige bokstaver opphøyet i mer hemmelige parenteser enn jeg gjorde da jeg selv led meg gjennom allmenne fag for hundre år siden.

    Han måtte slepes ut av sengen som enhver tenåring,-og han tilbrakte timesvis på rommet sitt som enhver tenåring.

    Jeg tenkte ikke på å spørre om han var lykkelig eller tilfreds med sitt valg,-jeg var mest opptatt av at han skulle lykkes faglig.

    Så kan man jo lure på om han skulle lykkes for sin egen del eller min,-for det falt meg aldri inn at han kanskje var så mye på rommet sitt fordi han var deprimert og angret grenseløst på sitt skolevalg.

    En sen kveld etter jul ifjor sprakk boblen,-han fortalte meg at han var dypt ulykkelig,-mistrivdes på skolen og nærmest ønsket seg både sykdom og lidelse for å slippe å gå på skolen !

    Da først fallt det meg inn å spørre;"Men HVA VIL DU egentlig ?"

    Hva brenner du for,-hva tenker du at du VIL gjøre resten av livet ditt ?

    Han ønsket mest av alt å ta kokkefag,-han drømte om å lage mat,-helst fisk eller sushi,-bare at all veiledningen han fikk var basert på hva han var kapabel til faglig..ingen spurte hva han faktisk ønsket.

    Når man er 15 år virker det som en enorm katastrofe å oppdage at man har tatt feil valg etter at både veiledere,-rådgivere og ikke minst foreldre har pushet på for at man skal stake ut veien for resten av sitt liv,-og han var utrolig engstelig for at vi skulle bli skuffet eller sinte.

    Det eneste svaret jeg hadde på det var jo at de fagbrevene vi har hengende på veggen er ervervet etter fyllte tretti,-så vi kan ikke forlange at en femtenåring skal skaffe seg en tittel så mange år før oss.

    Han spurte fortvilet om hva han nå skulle gjøre,-og jeg sa at han skulle ta bussen dagen etter for å levere skolebøkene sine og takke for seg,-bruke resten av skoleåret på å hente seg inn igjen og ikke minst søke seg inn på kokkefag.

    Ja,-sånn helt uten videre og helt uten kjeft fra mamma som da satt med en litt vond klump i magen,-for jeg SÅ ikke sønnen min for den han egentlig var da jeg heiet frem alle de fantastiske rådene om akademi og universitet.

    Nå har han kommet godt igang med kokkefag,-han stortrives og forteller meg om skoledagen sin med stor begeistring,-han står opp helt på egenhånd hver eneste dag og kommer seg på bussen kvart på syv hver morgen.

    Når jeg sier at jeg er imponert over at han ikke bare kommer seg avgårde uten hjelp men også vasker og stryker kokketøyet sitt hver dag så svarer han "Jeg trives jo,-jeg er lykkelig"

    Han brenner for faget sitt,-han har store forventninger til sin egen fremtid,-og han har allerede fått oppdrag som privat kokk OG fått betalt.

    Han tilbringer ikke hele kvelden alene på rommet sitt,-han har kommet ut av både rommet og skallet sitt,-og det er også fordi han har fått lov til det .

    Fått lov til å være seg selv,-fått lov til å velge det han ØNSKER uten fokus på alt han er kapabel til og KUNNE gjort.

    Det er kjempeviktig å fokusere like mye på ønsker som på evner,-men viktigst av alt er det å innse at det å lykkes med egne barn handler mer om at barnet oppnår lykke fremfor alt.



    -Og sånn for ordens skyld har vi skrevet dette sammen,-tenåringen min og jeg :)

     

     

     

     

  • Publisert: 06.09.2016, 19:37
  • Kategori: Personal
  • 4 kommentarer
  • 4 kommentarer

    denutroligereisen89.blogg.no

    06.09.2016 kl.21:11

    Hei! Spireliten89 her!

    Du treffer så godt med det du skriver! Er enig med deg og at barnets lykke er viktig! :) Er dette sønnen din som laget sushi selv? Husker du skrev og delte bilder av det, det imponerte!

    Helene

    06.09.2016 kl.21:13

    jepp,han lager sushi som en proff !denutroligereisen89.blogg.no:

    06.09.2016 kl.22:16

    Viktig innlegg og skal ta dette med meg til vår egen gutt skal ut på den reisen.

    Helene

    06.09.2016 kl.22:21

    min til tider sjenerte gutt følte at om det å dele dette ville hjelpe andre som er så redde for forventninger at de helt glemmer å dele ønsker drømmer,-ja så er det verdt det :)
    la de følge sitt hjerte.Anonym:

    Skriv en ny kommentar

    hits