MONSTERSNUPP

Lausungen.

  • Publisert: 25.07.2016, 23:36
  • Kategori: Personal
  • Alle sover og jeg sitter her i mørket og gnager på en tanke jeg har gnaget på i snart ti år.

    Idag ble jeg servert noen ord av tenåringen min som gjorde at jeg ville si noe om denne tanken som gnager meg,-for jeg tror muligens denne tanken gnager litt hos andre mødre også ?

    Før var det sånn at barn som manglet en tilstedeværende far ble kallt lausunge,-sånn er det jo ikke egentlig lenger selv om det nå er svært normalt at familier består av mine-dine og våre barn.

    Utad kan det se ut som en selvfølge at man aksepterer partners tidligere barn med hud og hår,-men er det egentlig så enkelt ?

    Jeg leste en gang en artikkel av en sexolog som mente at menn kunne se sønner fra tidligere forhold som en slags påminnelse om at partner har elsket en annen mens en datter kunne være lettere å akseptere.

    Selv har jeg jo en sønn som jeg ofte skryter av at jeg har "laga helt sjøl" fordi far har vært fraværende de siste ti år,-det mannlige forbildet han har levd med de siste ti år er en fyr som er totalt motsatt av ham selv.

    Jeg elsker min samboer og synes han er en knakendes god fyr,-men han er den rake motsetningen til min sønn.

    Da vi var små lekte vi med kniver og fellte trær med bare nevene omtrent,-min samboer er en skikkelig mannemann som er opptatt av barske aktiviteter.

    At vi delte disse holdninger om barndom og lek var noe av det som tiltrakk meg,-paradokset er jo at jeg har en sønn som i en alder av fem begeistret bygget karbondioksyd-molekyler av legoen som egentlig skulle bli en dinosaur....

    Når andre mødre er bekymret for hva tenåringen driver med natterstid er jeg mest bekymret for at min ikke får nok søvn fordi han pugger Japansk døgnet rundt...

    Selv er jeg også ulik min sønn i det at han er usedvanlig smart og akademisk anlagt,-og jeg er jo særdeles stolt over å ha prestert et så flott menneske !

    Selv om min hardbarka samboer aksepterer min sønn og vice versa så har de faktisk ingenting felles,-deres verdier og interesser er så ulike at de ikke kan finne noe felles å samles om.

    Denne ulikheten skaper spenninger og usikkerhet hos meg,-

    Det eneste de har felles er jo meg....

    Som mor til en 16 år gammel gutt er det naturligvis en stor bekymring at jeg opplever at han ikke har gode mannlige rollemodeller,-det handler ikke om at de han skal se opp til er gode nok men at de innehar kvaliteter han ser opp til,-og med motstridende personligheter ser han vel mer til alle andre kanter.

    Kanskje er jeg urettmessig preget av gamle ideer om at menn oppdrar menn og jenter oppdrar jenter,-for jeg har vært bekymret for hvordan det skal gå med min sønn om jeg skulle være hans eneste reelle rollemodell,-gutter trenger en mann for å lære hvordan man selv blir mann ?

    Jeg snakker åpent med min sønn og han med meg,-og idag da jeg delte min bekymring over at han ikke har en far i livet sitt til å vise vei sa han følgende:

    "Du er uansett den modigste,-smarteste og snilleste mannen jeg kjenner mamma,-om jeg blir halvparten så god som deg går det nok bra"

    Da tenkte jeg stille for meg selv at jeg kanskje har gjort en grei jobb så langt som mamma-mann....

     

     

  • Publisert: 25.07.2016, 23:36
  • Kategori: Personal
  • 4 kommentarer
  • 4 kommentarer

    dagligdose

    26.07.2016 kl.01:19

    Det er nok morsinnsiktet som får deg til å beskymre deg over disse tingene.Du har nok gjort en kjempegod jobb og skal være stolt av deg selv og sønnen din.

    Rødhette

    26.07.2016 kl.22:33

    Gudd, så rørende sagt! Ble nesten litt våt i øyekroken av den kommentaren til sønnen din! Tror nok du kan lene deg godt tilbake med hevet blikk og senkede skuldre over velgjort arbeid med den karen! Han kommer til å gjøre det godt i livet.

    Når det gjelder manglende fellesnevnere, så trenger man ikke mangle blodsbånd for å mangle slikt. Bror min og jeg har lite til felles, bortsett fra familiemedlemmer og noe felles historikk som følger av å bo i samme hus. Han er ti år eldre enn meg og har helt andre interesser. Jeg synes egentlig det er veldig trist at man ikke har noe særlig å snakke med sin egen bror om. Han er sosial, familiemann og datamann. Jeg er introvert, barnløs og bare moderat datainteressert. Jeg holder meg til helsevesenet. Heldigvis er mannen min også datamann, så de har ihvertfall noe felles å prate om.

    Helene

    27.07.2016 kl.20:04

    oi,den vinklingen har ikke slått meg ! selv har jeg fire søsken hvor noen av de er mine rake motsetninger uten at jeg er mindre glad i dem eller ser mindre opp til dem,-tankevekker....Rødhette:

    Rødhette

    28.07.2016 kl.08:39

    Jeg er selvsagt glad i broren min og familien hans, og da jeg vokste opp så var han det store forbildet. Musikksmaken min har jeg fått fra ham, rimeligvis. Ti år eldre - praktisk talt voksen i mine øyne gjennom hele barndommen. Men vi har altså ikke så mye å snakke om når vi en sjelden gang er sammen. Han bor på Østlandet og vi flyttet tilbake til Sørlandet for seks år siden etter ti år i samme by som ham. Og det gjør meg litt trist at vi har så lite felles å snakke om.

    Skriv en ny kommentar

    hits