MONSTERSNUPP

Hyllest til hønsegården !

  • Publisert: 06.05.2016, 23:19
  • Kategori: Personal
  • For å jobbe i hjemmesykepleien må man være litt av en jernkvinne !

    Vi blir daglig stillt overfor moralske dilemmaer andre knapt kan forestille seg.

    Det kan være vondt å akseptere at andres komfort-grense er så annerledes enn det man selv mener,-for en som har bodd på gata eller i ett "rottereir" er en uhygienisk og stinkende leilighet den reneste luksus,-og at vi stikker innom er dagens høydepunkt.

    Det er ekstra vondt når vi har pasienter som motsetter seg intimstell eller dusj på grunn av traumer eller overgrep vel vitende om at det kan dukke opp ett oppslag i lokalavisen om en stakkars mor som ikke har dusjet på en evighet.

    Vi sleper ikke motvillige pasienter inn i en dusj for å tilfredstille pårørende,-vi respekterer personlige grenser,frykt og motvilje,-vi vet at den respekten antakelig bringer oss langt nærmere en dusj enn trusler fra pårørende.

    Samtidig er det ett kappløp,-og vi har taushetsplikt.

    De hemmeligheter og sannheter vi deler med våre pasienter blir ikke gjengitt,-den tilliten er vårt viktigste redskap.

    Mange tenker at vårt yrke består av tunge fysiske løft,-men de tyngste løftene kan være psykiske.

    De fleste av oss har opplevd at en vi har kjent og stellt i flere år helt uventet har sovnet inn over morgenkaffen,-vikontakter pårørende og steller dem før vi haster inn til lunsj.

    Vi diskuterer livets uunngåelige ubehageligheter uten å dvele over dem,-for etter lunsj skal vi jo besøke dem som fremdeles lever og venter på at vi skal komme.

    Det betyr ikke at vi ikke bryr oss,-for å ha ett slikt yrke må man bry seg veldig mye,-men man må også ha ett pansret hjerte.

    Man må klare å spre omsorgen sin ut på en forsvarlig måte,-helst i tråd med det kommunale byråkratiet som bestemmer hvor mye man kan bry seg om hver enkelt.

    Vi deler en enorm byrde sammen,-vi snakker ikke ofte om den byrden,-men når man en fattig gang ber om å få gå tidlig hjem fra en vakt på grunn av hodepine tenker jeg at mine kolleger vet at det er langt mer enn en hodepine,-vi unner hverandre å gå en halvtime raskere hjem.

    -Ikke for at en "hodepine" er så alvorlig,-men for at vi alle har kjent på den følelsen hvor man tenker at man er overveldet av menneskeskjebner,-diagnoser og ansvar.

    Vi har ett fellesskap de fleste ikke kan forestille seg,-og jeg setter enorm pris på mine kolleger som til tross for alt man må håndtere alikevel klarer å kjenne igjen en sliten sjel.

    Det kliniske blikket vandrer ikke bare på pasienter,-vi tar vare på hverandre også,-for vi vet at vi trenger nettopp det.

    -Og hvem skulle ellers tatt vare på oss ?

    Jeg bøyer meg i støvet for mine medsøstre og medbrødre i hjemmesykepleien !

  • Publisert: 06.05.2016, 23:19
  • Kategori: Personal
  • 0 kommentarer
  • Ingen kommentarer

    Skriv en ny kommentar

    hits