MONSTERSNUPP

Ettertanke

  • Publisert: 02.08.2015, 23:36
  • Kategori: Personal
  • For en stund siden var jeg innom en eldre dame på en travel vakt.

    Da jeg låste meg inn fant jeg henne på soverommet ved sitt gamle sminkebord.

    Smykkeskrinet sto åpent og hun satt med en flott brosje i den ene hånden og et sølvkjede i den andre.

    Det så ut som om hun forsøkte å tre brosjen på kjedet uten hell,-hun så spørrende på meg.

    Jeg satt meg ned sammen med henne,-viste henne nålen på baksiden av brosjen,-og hun lo litt beklemt og nikket mens hun la brosjen mot genseren for å vise meg at hun selvsagt visste at det var en brosje og ikke et anheng.

    Mye av språket hennes har forsvunnet,-men da hun plukket opp et vakkert smykke og sa "Jeg tenker" så skjønte jeg at hun satt der og mimret og gjenkjente gamle minner når hun tittet gjennom smykkesrinet sitt.

    Hun plukket frem smykker hun ville vise meg,-de betydde sikkert mye for henne uten at hun kunne si nøyaktig hvorfor,-men det var viktig å ta seg tid til å beundre det hun viste frem.

    Så trakk hun pusten og smilte stort idet hun grep etter en ny skatt i skrinet,-jeg ble spent bare av å se ansiktet og smilet hennes.

    Hun løftet ut sitt gamle søsterur fra sine dager som hjelpepleier,-klokken har stoppet forlengst og sølvet falmet,-alikevel ligger den der med de flotte smykkene og blir vist frem med stolthet,-kanskje det mest verdifulle hun har ?

    Sammen med klokken viser hun meg navneskiltet hun engang bar på sin uniform.

    Jeg lurer på om hun i løpet av sin jobb med eldre lurte på hvordan det ville bli den dagen hun måtte få hjelp istedet for å gi ?

    Hun rister litt på hodet og slår ut med armene som om hun synes tiden har gått alt for fort.

    Det er så rart å sitte der ved siden av henne,- en kollega av yrke og stolt kvinne,-der sitter vi side om side med et helt liv imellom oss.

    Jeg er godt igang med mitt livsløp,-hun nærmer segmålstreken.

    Brått slår det meg at det kanskje ikke er om å gjøre å rekke mest,-løpe fortest eller krysse mållinjen først.

    Vi blir sittende en stund å titte på navneskiltet og søsteruret,- om all verdens klokker tikker frenetisk så er det jo slik at den vi sitter og beundrerstår helt stille.

    Helt uten ordga hun meg en viktig påminnelse,-vi må passe på å leve før vi dør.

    Kanskje trenger vi alle iblant å se på en klokke som ikke lenger tikker ?

  • Publisert: 02.08.2015, 23:36
  • Kategori: Personal
  • 4 kommentarer
  • 4 kommentarer

    Tanzaniasusanne

    03.08.2015 kl.10:39

    Så fint skrevet. Og så viktig å huske på!

    Spireliten89

    03.08.2015 kl.22:18

    Så sant som det er sagt! <3

    Synneueland

    05.08.2015 kl.11:02

    Kjempefint skrevet! Det er trist at det er når man er ved målstreken, man lærer hvor viktig det er å ta vare på tiden..

    Totine

    29.08.2015 kl.06:38

    Det er så sant, det du skriver! Lett å glemme og samtidig så viktig å huske på.
    Fine tanker du har!

    Skriv en ny kommentar

    hits