MONSTERSNUPP

Prematur,- vår historie

  • Publisert: 15.09.2014, 10:45
  • Kategori: Personal
  • Da lille Linnea kom til verden var det ikke uten dramatikk.

    Jeg var 29 uker på vei og helgen hun kom hadde jeg jobbe-helg i hjemmesykepleien.

    Jeg hadde ikke smerter eller ubehag, men jeg følte meg usedvanlig trett,- men det er jo ikke så rart når man er veldig gravid og i full jobb.

    Lørdag natt våknet jeg av at jeg måtte på do,- men da jeg reiste meg opp fosset det blod og vann ut av meg.

    Skrekkslagen ringte jeg legevakt hvor sykepleieren i den andre enden var helt overbevist om at jeg bare hadde tisset på meg fordi jeg ikke hadde vondt eller rier.

    Jeg ga opp å få hjelp,så jeg bare ba mannen min om å kjøre så fort som mulig til sykehuset.

    Jeg har jo helsefaglig bakgrunn og kalkulerte meg frem til at det i verste fall kunne være morkakeløsning,- jeg konsentrerte meg om å holde pulsen lav og beina spent for å ha best mulig blodtrykk,- da vi kom frem til sykehuset hadde jeg nesten kramper i beina,- men det var ingen som møtte oss,-vi måtte gå korridor etter korridor for å finne en fødselslege.

    Fra vi fant en fødselslege til Linnea kom ut gikk det vel en knapp time,- det ble konstantert morkakeløsning og det var ganske dramatisk på operasjonsstuen,- og bare for å gjøre det enda verre for de stakkars legene kom jeg i siste minutt på å fortelle dem at jeg er Rhesus minus !

    Blødninger mellom mor og barn kan da være dødelig for begge dersom barnet ikke er Rhesus minus også,- noen må ha våket over oss for jammen var hun ikke en minus hun også,- og serverte et rasende skrik da hun ble ufrivillig røsket ut av sin varmehule.

    Jeg fikk ikke sett henne før dagen etter, men jeg husker godt at de kom ned på intensiven og ga meg et polaroidbilde av henne og sa "Gratulerer"

    Det ga meg svært blandede følelser, for hun så ut som et romvesen full av slanger, jeg kjente det rev i hele kroppen fordi jeg ville være hos henne uten at jeg kunne,- og jeg var jo helt alene fordi far var hos den lille jenta vår.

    De første dagene bare gråt jeg og var redd for den lille bylten i kuvøsen,- jeg følte meg slett ikke som noen mamma for henne.

    Jeg kunne hverken holde henne, amme eller ta i henne,- jeg klarte jo ikke engang å holde henne i magen i de ni nødvendige månedene,- når familien ville gratulere ble jeg bare lei meg for jeg hadde ingen baby å vise dem og følte meg totalt mislykket som mor.

    Personalet på ny-født intensiven var fantastiske, de snakket om Linnea som om hun var stor som en gigant og sterk som en bjørn, de snakket om kampvilje som en sportskommentator og ga meg følelsen av at dette helt sikkert ville ende godt.

    Pappa var den som holdt henne mest da hun endelig kunne slippe litt ut av kuvøsen, hans rolige puls og kropp hadde en god effekt på Linnea som var ganske stabil i metning når hun var på hans bryst.

    Når hun kom til meg steg ofte pulsen mens metningen gikk ned,-vi var vel alle enige om at det nok var alle de intense følelsene jeg hadde som gjorde at min høye puls og urolige kropp smittet over på henne.

    Etter fire uker fikk jeg prøve å amme henne, da hadde hun røsket ut sonden flere ganger,- og siden jeg hadde masse melk etter å ha tilbrakt natt og dag på pumperommet så ville jeg jo prøve.

    Sykepleieren var først litt skeptisk fordi hun ikke trodde Linnea ville ha krefter til å spise seg mett,- og hun ville ikke at jeg skulle bli skuffet.

    Jeg maste meg nå til å prøve alikevel før de skulle legge inn sonde på nytt,-og det øyeblikket kommer jeg nok til å huske så lenge jeg lever !

    Jeg måtte veie henne før maten,- og etter ammingen så hadde hun gått opp 50 gram,-dermed hadde hun spist omtrent ti milliliter mer enn hun gjorde på sonden !

    Sonden ble permanent seponert og jeg ble boende på intensiven,- for nå var det jo jeg som måtte ha maten klar til enhver tid.

    Hun flyttet ut av kuvøsen den dagen hun rundtet to kilo,-vi hadde flagg på den nye sengen hennes og feiret stort.

    Da er det ekstra rart å tenke på den gutten jeg fikk for snart to år siden som veide fem kilo da han ble født....

    Hun ble skrevet ut til termin etter mange uker på sykehuset,-jeg husker at jeg nesten løp over parkeringsplassen med henne som om jeg hadde stjålet noe,-jeg var så utrolig redd for at de skulle ombestemme seg og ikke slippe oss hjem enda.

    Da vi kom hjem leste jeg mye om premature barn og ble også tipset om foreninger som støtter foreldre av premature.

    Jeg syntes ofte at det var mye negativt,-at man nesten skulle ha lavere forventninger til et prematurt barn,-å ta hensyn og tilrettelegge er naturlig, men vi behandlet Linnea på lik linje som de andre i ungeflokken vår.

    Noen ganger glemmer jeg at hun kom så tidlig til verden, idag kan det ikke merkes,-hun er frisk som en fisk og har ingen men.

    Akkurat nå sitter hun i klasserommet sitt og er stolt førsteklassing,-og her sitter jeg alene uten unger og blar i gamle bilder og kom på at jeg ville dele Linneas historie.

    Å få et prematurt barn er fryktelig vondt fordi man er så maktesløs og redd, å ikke få holde sitt eget nyfødte barn er en utrolig vanskelig følelse.

    Jeg har i ettertid fått en datter og en sønn,-og de har jeg nærmest røsket ut av hendene på jordmoren fordi jeg var så fryktelig redd for å ikke få dem på brystet med en gang,-man blir nok preget av slike opplevelser selv om det ender godt.

    -Og vår historie har endt godt med en sunn og frisk unge som er facinert av at hun fikk sin egen utgang fra magen mens de andre søsknene måtte ut gjennom tissen, ha ha. (Ædda bædda...)

  • Publisert: 15.09.2014, 10:45
  • Kategori: Personal
  • 3 kommentarer
  • 3 kommentarer

    HermineL

    15.09.2014 kl.13:16

    For en situasjon å gå igjennom, men så bra at det endte så godt som det gjorde. Må si jeg er skremt over hvor lang tid det tok før du fikk noe hjelp, for sånn skal det tross alt ikke være. Er selv resus minus og sist fødtsel maste jeg kanskje litt formye på legene pga av det..hehe. Merker dere noe på henne nå at hun ble født så tidlig eller er hun som alle andre barn på sin alder?

    monstersnupp

    15.09.2014 kl.16:52

    hun var senere med å prate og brukte litt lengre tid på å komme seg ut av bleier,ellers merker vi ingenting.Vi var veldig spente nå før skolestart,men de merker ingen forskjell på henne og de andre barna,i alle fall ikke noe negativt:)
    Noen vil nok si at hun er litt spinkel,men jeg så ut som et stankelbein i samme alder,så det er vel heller arvet fra meg tenker jeg.

    Cattzy1

    15.09.2014 kl.17:07

    Så godt å høre at alt gikk bra. Are kom også til verden som prematur, i uke 33. Men ikke på en langt nær like dramatisk måte. Han bare bestemte seg for at nå hadde han ikek tid til og ligge i mamma lenger og ville ut. Så vannet gikk og vi fikk en rolig og normal fødsel. Men jeg husker godt det du sier om alle advarslene. Om at man ikek skal forvente så mye av et prematurt barn og at de nesten forbereder deg på et "unormalt"barn. Vi ble innprentet at han kom til og være myyyye syk og at han ville ligge en god stund etter sine jevnaldrende. Dette stemmer ikke for oss heller. Han har et sterkt imunforsvar. Har vært forkjølet to ganger på snart tre år og thats it. Det klager vi ikke over. Tenkte å slutte med bleier nå i sommer men det gikk ikke. Så som dere er han nok litt tregere der. Men eller er han helt i rute med sine jevnaldrende på alle måter... Det er bra de advarer... men for oss syntes jeg nesten det ble i overkant mye negativt... Anyway... koselige bilder du deler og herlig og lese at alt gikk bra!

    Skriv en ny kommentar

    hits