hits

MONSTERSNUPP

Overmoden !

  • Publisert: 16.11.2018, 20:52
  • Kategori: Personal
  • Forbuden frukt har forvandlet seg til noe som i alle fall ikke ligner fristende frukt og heller lukter mer som kloakk.

    Kroppen man før kunne bruke til sin fordel begynner å passe mer inn i kategorien trusler,-og den som føler seg mest truet er faktisk meg !

    Jeg har allerede klaget min nød til legen min som mente jeg ikke var i overgangsalderen,-kun litt hormonforstyrret,-deretter uten min viten eller samtykke ble det utskrevet antidepressiva !

    Jeg er på ingen måte deprimert men det kan hende tablettene var ment for mine nærmeste ?

    Selv finner jeg gleder i de mest unaturlig situasjoner og noen ganger bekymrer det meg.

    For en tid tilbake var jeg innom en butikk for å få hjelp til å finne rett lyspære til bilen min,-jeg legger all ære i å fikse alt selv,-og den service innstillte gutten på knappe 11 år eller noe ble med ut for å se hva slags bil jeg hadde og kommenterte,-"da blir det en slik pære til den søte damen med det rosa rattet"

    Fjollefaktoren føk i taket og jeg var unaturlig munter i minst et kvarter,-så slo det meg at det var jo sånn vi hadde det når vi var fjortiser !

    Hvis en kjekk fyr gikk av bussen på samme stopp som oss kunne det bare bety en ting,-nemlig skjebnen,-og vi fantaserte om bryllup og romantikk,-at den kjekke stakkaren bare gikk hjem uten at vi visste hvem vedkommende engang var var ikke relevant,-hormonene styrte hver eneste hjernecelle.

    Når man er ung og fruktbar kan jeg skjønne at hormonene tar overhånd,-men at de kødder med meg nå føles bare ondskapsfullt.

    Jeg har gjort mitt,-jeg har befolket halve gaten og ofret muligheten til å bruke bikini uten at Greenpeace vil redde meg fra stranden,-kan jeg ikke få litt fri nå da ?

    Alt er svett,-varmt og vått til enhver tid men på helt feil steder,-når man er 25 er det sexy å være våt overallt,-når man er 44....?

    Når jeg tenker at jeg skal slå meg til ro med at kroppen er i en overgangsfase og akseptere at man ikke lenger er fruktbar slår terrorist eggstokkene til og klekker egg på pur faenskap,-surprise-mensen !!

    Javel,-så var man kanskje fruktbar noen minutter denne måneden men det kjøttetende blomsten lukter kloakk og tiltrekker seg kun en og annen flue...og Tena lady ved festlige anledninger,-det som tiltrekker terrorist-eggstokkene er når du planlegger en kveld med kjole,-hvite bukser eller en noenlunde balansert hjerne.

    Bare det å gå ut en kveld kan by på utfordringer når man som ekstremt svett forsøker å gjøre det levelig for seg selv med en dyp utringning og kort skjørt,-da er det som kjent slik at man havner i båsen "desperat middelaldrene kvinne på jakt",-og det stemmer forsåvidt,-men vi jakter på en vifte,-isbiter eller Februar for helvete !

    Overgangskroppen driter i sommer eller vinterkropp,-den hersker over alle kropper og ideer om hvordan en kropp burde vært,-den lever sitt eget liv enten du vil eller ikke.

    Det som er viktig er kanskje at denne overgangskroppen utviser så sterk vilje og makt,-for når man tenker seg om kan både hengepuppen,-eggekokeren og terrorist-eggstokkene ta livet ditt på et blunk.

    Jeg tør ikke annet enn å tenke,-jo jeg kjenner at jeg lever,-og takk gud for det !

     

     

     

  • Publisert: 16.11.2018, 20:52
  • Kategori: Personal
  • 1 kommentarer
  • Kjære lille bråkebøtte

  • Publisert: 26.10.2018, 22:58
  • Kategori: Personal
  • Å føle at man har gjort et barn urett er nok den verste følelsen man kan ha som mor,-å se ting i etterpåklokskapens navn kan være både godt og grusomt vondt.

    Jeg har allerede øst ut om min eldste datter som nylig ble diagnostisert med autisme,-hun har hatt helt åpenbare problemer som har hatt fokus.

    Hun har en lillesøster som kom til verden et knapt år etter henne,-og hun var helt motsatt av sin innesluttede og stille storesøster.

    Hun har et volum som ikke kan beskrives,-en tilstedeværelse som fanger deg og krever oppmerksomhet.

    Ofte har jeg tenkt at jeg må kompensere for all den oppmerksomheten hennes storesøster har fått,-og de gangene hun har lagd et stort sirkus av noe smått har jeg tenkt at det er hennes måte å si "jeg er her jeg også " !

    Jeg har forsøkt så godt jeg kan å "se" henne,-kompensere og bruke tid på bare henne.

    Hun har ingen åpenbare sosiale problemer og klarer seg godt på skolen,-alikevel ble det anbefalt at hun skulle utredes for ADHD.

    Allerede ved første møte på BUP sa jeg at jeg ikke helt så årsaken til det,-samtidig har jeg vært bekymret for henne fordi hun kanskje har opplevd at hun får mindre oppmerksomhet enn sin søster,-hun har voldsomme humørsvingninger og er enten veldig glad eller veldig trist.

    Før utredningen var jeg allerede bestemt på at jeg ikke ønsket medisinering,-for selv om hun er dramatisk og voldsom når hun har det leit er hun jo også voldsomt og intenst glad også,-hun er aldri noe midt imellom og jeg var ikke sikker på om jeg ville ta ifra henne de sterke følelsene av glede for å unnslippe de sterke følelsene når hun er lei seg.

    Skolen har bemerket at hun er uoppmerksom og ikke makter å følge med på felles beskjeder og oppgaver,-da BUP observerte henne på skolen så de at hun fremstår som uinteressert i det som skjer i klasserommet men alikevel får med seg informasjon og også gjennomfører de oppgaver hun blir gitt.

    Jeg ble bedt om å komme for en samtale hos BUP hvor de raskt sa at de ikke kunne se at hun burde utredes for ADHD,-og jeg kjente jo en liten applaus rase innabords,-men så kom resten av setningen...

    Hun bør helt klart utredes for autisme !

    Jeg skulle fylle ut et skjema og huket av "passer ofte" mer enn jeg trodde,-samtidig falt også mange brikker på plass.

    Storesøster har hele livet blitt tatt hensyn til fordi det har så åpenbart vært behov for tilrettelegging,-mens lillesøster kanskje har hatt det samme behovet mens hun har helt andre utfordringer og har derfor vært nødt til å ta til takke med "ta deg sammen"

    Hun har alltid vært ungen med masse lyd,-det har hendt jeg har tatt trappen ned til kjellerstuen i tre hopp fordi et primalskrik ut av en annen verden har runget gjennom huset så tapeten nesten har løsnet fra veggen,-men når jeg ankommer "åstedet" sitter hun med et digert glis fordi hun så en marihøne i vinduskarmen...

    Ikke visste jeg at dersom hun faktisk også er innenfor autismespekteret makter hun ikke å hverken regulere egen atferd eller reaksjon,-hun reagerer spontant med hele seg og betaler også prisen for manglende forståelse når hun blir korrigert kun for å være seg selv.

    Umiddelbart følte jeg enorm skyld over at jeg aldri har tenkt at det høylydte bråkebøtta kunne være rammet av det samme som sin ekstremt stille søster,-samtidig tenkte jeg at det muligens kunne være årsaken til at det alltid har vært så vanskelig å skille disse to sosialt,-de deler noe svært få i deres omgangskrets eller på deres alder begriper ?

    Samme dag som BUP foreslo en utredning for autisme på også henne snakket jeg med henne,-og ba om unnskyldning hvis jeg ikke har sett henne godt nok eller bedt henne skjerpe seg når det faktisk har vært en umulig oppgave for henne.

    Jeg sa at jeg nå vet at hun kanskje ikke kan bestemme alt hun føler,-gjør eller sier,-og at jeg virkelig ser at også hun trenger et raust fang og et hav av tilgivelse og forståelse når hun selv er skrekkslagen over egne reaksjoner og atferd.

    Hun trenger meg like mye som sin søster,-men hun klenger ikke,-trygler eller ber,-hun venter på invitasjon og blir knust for hvert sekund hun stille venter på respons,-hun har stått i kø bak storesøster som hyler ut sine behov og også derfor får dem dekket umiddelbart.

    Hun er så motsatt av sin søster som man kan bli,-hun er selvstendig,-høylydt og helt uten filter,-samtidig deler de noe som gjør dem helt like.

    Utfallet av utredningen er langt frem i tid men jeg ser henne i et annet og nytt lys,-den høylydte bråkebøtta er den som aller stillest ber om omsorg,-og nå vet jeg at jeg skal lytte til bråkebøtta når hun er på sitt aller laveste volum,-det er da hun trenger det mest.

     

     

     

     

     

     

     

     

     

  • Publisert: 26.10.2018, 22:58
  • Kategori: Personal
  • 3 kommentarer
  • Autisme,-en vond oppreisning.

  • Publisert: 19.10.2018, 23:43
  • Kategori: Personal
  • Det har vært stille fra monstersnupp,-men ikke stille i monstersnupps verden.

    Det har vært et øredøvende kaos ingen andre kan høre,-følelser man ikke kan dele fordi de simpelthen ikke kan beskrives.

    Jeg har alltid sagt at det å skrive er terapeutisk,-å se egne tanker på papiret er forløsende og setter igang tankerekker som er produktive,-man får lettere perspektiv og også noen ganger tilbakemeldinger som gir kurs mot noe konstruktivt.

    Alikevel er dette noe av det vanskeligste jeg har opplevd fordi det er så eitrende vondt samtidig som det er så ufattelig godt,-jeg vet ikke om jeg er lettet eller bare veldig lei meg.

    Jeg vil anta at alle foreldre som har vært i denne situasjonen kan relatere,-men følelsen av å være alene er alikevel overhengende.

    Min lille solstråle kom til verden tre måneder for tidlig og vi var mer enn forberedt på komplikasjoner,-men hun utviklet seg normalt og var aldri syk,-det eneste som skillte seg ut var at hun ikke virket særlig interessert i barn eller andre mennesker for den saks skyld.

    Språket ble vurdert som manglende og umodent,-men hjemme snakket hun noen ganger som en foss.

    Ped.leder i barnehagen hennes serverte den ene testen etter den andre og påpekte at hun feilet grovt,-de var bekymret for at hun ikke søkte blikkontakt,-svarte på spørsmål eller ville delta i hverken samtaler eller noe sosialt.

    Jeg husker jeg sa at hun ble jo født så tidlig,-kan det være en årsak ?

    Leder svarte med å fortelle om sine tvillingsønner som også var premature men alikevel var langt fremskreden i all slags utvikling,-og slang også på en oppfordring om at jeg måtte snakke mer MED henne og ikke TIL henne.

    Jeg tror jeg gråt i to dager over den følelsen den samtalen ga meg,-er jeg virkelig en så dårlig mor at jeg har gjort barnet mitt utviklingshemmet ?

    Samtidig har jeg jo andre barn som har utvist utmerkede evner i både språk og sosial atferd,-er det da mulig at jeg har "ødelagt"denne ene ungen ?

    Jeg tok med jentungen til en atferdsspesialist fordi barnehagen insinuerte at hennes atferd kunne relateres til frykt for mor og manglende emosjonell kontakt med mor,-de spurte også direkte om vi hadde problemer med vold og rus i hjemmet.

    Hans konklusjon var at de i alle fall ikke var grunn til bekymring for vårt forhold,-det ble dokumentert at hun søkte til meg for bekreftelse,-trøst og nærhet og at vår relasjon var mer enn god.

    Han mente hun kanskje bare var voldsomt sjenert,-noe jeg selv var som liten og de lærde mener dette kan være et arvelig personlighetstrekk.

    Hun hadde og har sterke preferanser i klesvalg noe som medfører at hun ofte kommer i det samme antrekket flere ganger pr.uke,-ja hun har flere klær,-og ja jeg vasker tøyet hennes daglig for at hun skal kunne velge sin favoritt,-men jeg ble møtt med en bekymring om at hun kanskje ikke engang badet siden hun så ofte kom i de samme klærne.

    Da hun begynte på skolen endret det seg drastisk fordi jeg opplevde at holdningen mot meg skiftet,-fokuset var ikke på hva jeg gjorde galt som forelder men om det faktisk kunne være at jentungen hadde særskilte behov.

    Hun har fått tilrettelegging,-omsorg og generøs oppfølging uten å ha en eneste diagnose,-og jeg fikk lov til å være en bekymret mor fremfor en dårlig en.

    Jeg bøyer meg i støvet for den omsorgen og all den tilretteleggingen hun har fått på skolen.

    Helt siden hun var tre år har jeg hatt en følelse av at hun var annerledes,-men ikke før hun kom i skolealder ble jeg møtt med forståelse fremfor spekulasjoner om hvorvidt det var ansvarfraskrivelse på grunn av dårlig foreldreskap.

    Etter ti år ble det igangsatt utredning mot autisme,-det medførte også en utredning mot kromosomfeil.

    Nylig ble det klart at en autismediagnose vil bli satt,-og psykologen hos BUP fortalte meg at mange foreldre blir fryktelig lei seg over en slik beskjed.

    Samtidig fikk jeg mye ros for å ha tilrettelagt for henne,-at hun neppe ville mestret hverdagen slik hun gjør uten svært engasjerte foreldre.

    Egoisten i meg kjente glede i at nå har jeg fått en slags oppreisning,-optimisten i meg kjente at dette kan vi leve med mens hverdagsmammaen i meg kjemper med både glede,-sorg og fortvilelse.

    Jeg mener at jeg er så pansret at dette håndterer jeg lett,-samtidig opplever jeg også at jeg er mer skjør enn noensinne og mine sterke egenskaper forsvinner i et kaos av usikkerhet og sorg.

    Jeg gikk med stor iver inn på NAV sine sider for å søke om alt mulig,-for her skal vi tilrettelegge og kun det beste er godt nok for min lille engel,-men da jeg leste "Team livslange tjenester" var det som en knyttneve i magen.

    Kall det fornektelse men jeg velger å tenke at hun skal ha tilrettelegging foreløpig,-og så skal jeg ha like store håp for hennes voksne livslykke som jeg har for mine andre tre barn.

    Hun vet at hun er annerledes men hun vet også at det er det samme som å være unik,-hun reflekterer ofte over egne følelser og vi snakker mye om at hun har sterke reaksjoner på ting som hun selv observerer at andre barn ikke bryr seg om.

    Heldigvis er hun helt ignorant i forhold til andres meninger om henne,-men selv har jeg kjent noen vonde stikk i hjertet når andre foreldre ser litt skjevt på meg når jeg forsøker å levere en femteklassing oppløst i tårer på SFO,-ved skolestart husker jeg spesiellt godt en far som sa til sin sønn:"du er så flink,-du er ikke redd for å gå på skolen du",-videre så han på meg og sa "du må bare være streng vettu"mens ungen min nærmest sprellet på gulvet og ikke ville forlates.

    Jeg er voldsomt glad for diagnose men også voldsomt trist for diagnosen,-jeg veksler mellom sorg og glede,-håp og fortvilelse.

    Jeg skulle gjerne vært både monstersnupp og monstermamma,-men er jeg bare mamma akkurat nå,-med en liten autist som ikke trenger noe annet enn at mamma er bare mamma.

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

  • Publisert: 19.10.2018, 23:43
  • Kategori: Personal
  • 5 kommentarer
  • Skolestart ække for fattigpakk...

  • Publisert: 25.08.2018, 18:22
  • Kategori: Personal
  • En uke har gått og mangfoldige tusen har flagret avgårde,-det er skolestart !

    Selv for oss som er restriktive (Lav inntekt) og ikke lar seg rive helt med av alt barna bare MÅ ha så blir det alikevel dyrt.

    Yngstemann starter førsteklasse i år og er den billigste skoleungen,-men også det blir dyrt i sum.

    Det skal være skikkelig matbokser og drikkeflasker,-et velfyllt pennal og bøker skal trekkes så de holder et helt skoleår.

    SFO kommer fort opp i barnehagepris dersom man jobber fulltid,-og skolemelk som føles obligatorisk koster også over tusenlappen,-for meg med tre skolebarn ville melken kostet tre tusen i året men produktene hos skolemelk er faktisk dyrere enn i butikk så i år får de drikke så mye melk de vil,-hjemme !

    Ifjor hadde jeg et barn i barnehage og to på SFO og i sum kostet det mer enn 7000 pr måned,-det var så jeg noen ganger lurte på om jeg ville hatt mer igjen hver måned om jeg ikke jobbet,-om jeg ikke hadde hatt behov for barnepass i det hele tatt hadde jeg jo spart mer enn 7000 pr måned.

    Yngstemann trenger ikke mer enn et par innesko,-de som er større trenger gymsko og gymtøy i tillegg,-og aller helst en pen sekk å ha tøyet i.

    Allerede har jeg sett førsteklassinger i en helt annen sekk enn den oransje de får utdelt gratis,-noen foreldre er med på å skape press ved å utstyre ungen sin med det siste,-beste og dyreste,-jeg tviler sterkt på at en femåring krever ekslusive merkevarer for å ville møte opp til skolestart ?

    Jeg har også lagt merke til at det finnes barn i skolegården som helt uten hverken jobb,-forpliktelser eller inntekt har en telefon som koster omtrent fire ganger mer enn bilen min,-ba ungen om en smarttelefon eller er det foreldre som vil vise status...?

    Når barna blir større kommer det et kjøpepress ut av en annen verden,-det er nesten så det er vanskelig å begripe.

    Sandvika Storsenter reklamerer med "skolevesker" til 17 000 pr stykk,-for en veske er litt finere enn en ryggsekk liksom,-nå har de blitt godt harselert med for sin reklame men for noen er dette blodig alvor.

    Åtte-åringer springer rundt med sko til over tusen kroner,-antrekket sikkert det dobbelte og ikke minst en svinedyr telefon på baklomma,-er det greit...?

    At det er kjøpepress i skolegården forstår jeg,-men er dette noe som kommer ifra barna eller foreldrene ?

    Jo,-jeg vet at barn forteller at de kan bli latterliggjort og kanskje ertet om de ikke har "skikkelige"klær og kuule ting,-men jeg kan ikke annet enn å tenke at dette er innlært atferd og da må man nesten peke på foreldre som ikke bare viderefører slike holdninger men også fører arven videre ved å utstyre ungene sine med latterlig dyre ting for så å forsikre ungene om at "nå er du bra nok."

    Ni av ti skolebarn sier det er viktig å ha de "rette" klærne og utstyret,-men er dette en holdning barna ble født med ?

    Det er feil å si til ungene våre at de skal være modige nok til å være seg selv og stole på at deres egenskaper og personlighet er det som er viktig,-vi må overbevise alle foreldre der ute om at ungen deres er mer enn fantastisk nok helt uten luer til 5000 tusen eller skolevesker til 17 000.

    Jeg har snakket med mødre som har gruet seg voldsomt til skolestart fordi de føler at også de må møte presset,-og en sa til meg at hun fikk nærmest angst av tanken på å stille på første skoledag i klær fra H&M og sandaler fra Europris,-som om de foreldrene som sto der like spente men ikledd Dolche og Gucci med en lett henslengt Michael Kors skulle pekt på hennes unge og kjent igjen et Sparkjøp-antrekk og umiddelbart koblet "billige" unger med "billige" foreldre.

    Selv er jeg veldig heldig fordi jeg ikke bryr meg så mye,-enda heldigere er jeg fordi jeg har barn som heller ikke bryr seg så mye,-jeg har ikke økonomi til å sende ungene avgårde i antrekk til tusenvis av kroner men jeg liker å tro at det ikke bare er økonomi som gjør at vi har sunne holdninger til materiell verdi kontra menneskeverd.

    Jeg vokste opp med en alenemor som slet med å få endene til å møtes og vi tok til takke med det vi fikk vel vitende om at det som bærer deg i livet er hvem du er og ikke hva du har på deg,-og takk gud for at vi virkelig trodde på at det er innsiden som teller der vi tasset rundt i skolegården ikledd nedarvet flanell,-vissheten om at den du er under arvetøyet og i sjelen er mye mer verdt enn alt som noensinne har tasset over en catwalk er noe jeg håper jeg har klart å videreformidle til mine barn.

    Uansett mener jeg at kjøpepress og fokus på materielle goder ikke er noe som kommer fra et barnesinn,-om vi skal få en endring så må den komme fra foreldrene selv.

    En lue i ull varmer like godt enten den er strikket helt gratis av farmor eller fabrikkstrikket av barn i Asia til blodpris.

    Hvis ungene våre skal være stolte og føle seg verdifulle uten "ekstrautstyr" så er det opp til oss å lære dem nettopp det,-og kanskje må noen av oss også overbevise oss selv om at vi som foreldre også er verdifulle i alt vi gir ungene våre av verdier selv om det ikke henger dyre merkelapper på det vi gir.

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

  • Publisert: 25.08.2018, 18:22
  • Kategori: Personal
  • 2 kommentarer
  • En rose til purken !

  • Publisert: 20.08.2018, 22:17
  • Kategori: Personal
  • Idag har det vært en stor dag for mange spente barn,-den aller første skoledagen !

    Vi som allerede har fulgt noen spente barn til den aller første skoledagen har også observert at akkurat nå er det voldsomt mange politikontroller i nærheten av barneskolene.

    I sosiale medier varsles det over en lav sko,-"det er bacon på Hafslund" og "innsamling til julebordet" i storveien.

    Når jeg ser at andre utviser forakt for at politiet er på veien og ser deg,-stopper deg og minner deg på ditt ansvar så er det nesten så jeg vil gråte av frustrasjon.

    En viktig del av kjøreopplæring er å innse viktigheten av å ta hensyn til andre i trafikken og alltid kjøre etter forholdene,-ha fokus på trafikkbildet og være aktsom,-for man sitter potensiellt i et våpen med foten på avtrekkeren.

    At noen med hånden på hjertet bedyrer at de skal respektere veitrafikkloven for så få trassalderanfall av at noen kontrollerer at de faktisk gjør det er trist,-det som er enda mer trist er at det er nødvendig !

    En del av pensum i teorien på kjøreskolen er barns manglende evne til å beregne avstand og fart,-og barn med utfordringer som påvirker hørsel,-syn eller oppmerksomhet er ekstra utsatt.

    Selv har jeg en gutt med svekket hørsel og en datter som er mer opptatt av passerende sommerfugler enn trafikken,-det de begge har til felles er troen på at voksne alltid beskytter barn og ikke utsetter dem for fare,-derfor kan de lett ta en sjanse på å krysse en overgang i troen på at de som kjører på denne veien er jo voksne,-de vet at de må passe på at de ikke kjører på barn...ikke sant..?

    Siden det allerede er bekreftet at barn ikke alltid kan kalkulere trafikkbildet så kan vi trygt overlate det ansvaret til de bilistene som allerede har bedyret at de innser alvoret det faktisk innebærer å besitte et sertifikat ?

    Utrolig nok er det ikke sånn og politiet må benytte de få ressursene de har for å være barnevakter for voksne mennesker som allerede har erklært at de kan være ansvarlige vel vitende om at de ikke respekterer det ansvaret.

    At politiet må stå langs Norske skoleveier for å passe på at DU ikke kakler i telefonen,-bryter fartsgrensen eller er uoppmerksom på de små sårbare som for aller første gang kanskje vakler rundt i trafikkbildet uten å egentlig ha verktøy til å forutse at nettopp DU som sjåfør ikke har fokus på dem og deres sikkerhet,-da det er en ressurssløsing som gjør at enhver bot er vel fortjent.

    Alle førsteklassingene på vår skole fikk en rose idag,-en liten hyllest til de små som starter en helt ny æra i livet sitt.

    Vi foreldre skulle ta med oss rosen da vi forlot dem i klasserommet,-jeg la rosen i bilen og kjørte til sentrum for å kjøpe fotopapir for å printe ut alle de flotte bildene fra minstemanns aller første skoledag.

    På veien passerte jeg tre politikontroller,-til tross for at jeg kjører rundt i en eldgammel Ford ble jeg ikke stoppet,-men selv om  jeg har  uniformskrekk ønsket jeg det nesten,-for jeg ville gitt dem rosen min lille gutt fikk på sin aller første skoledag.

    Jeg synes politiet burde fått en rose for hver eneste førsteklassing,-at de er ute og synlige gjør at skoleveiene blir litt tryggere for våre små er noe jeg setter stor pris på !

    Rosen min lille gutt fikk idag er forlengst litt svett og henger med hodet men en flott symbolsk rose går til politiet som passer på at skoleveien er så trygg som mulig for våre små !

     

     

     

     

     

     

  • Publisert: 20.08.2018, 22:17
  • Kategori: Personal
  • 3 kommentarer